Komiske fakta

Våren 2001 skrev jeg en kommentar i LO-Aktuelt angående rettssikkerheten i HRAF:

”I HRAF er det( i henhold til vedtektene) forbundsstyret som gjør vedtak om eventuell suspensjon/ utelukkelse av medlemmer etter innstilling/saksfremstilling av forbundsledelsen (som også er en del av samme styret). HRAFs vedtekter inneholder intet om hvordan slike saker skal håndteres, herunder gis ingen automatisk rett for det anklagede medlem til å fremlegge sin versjon, enn si forsvare seg. Medlemmet er i så måte prisgitt forbundsledelsen og forbundsstyret, som er suverene i sin avgjørelse om hvem som kan legge frem hva. Det anklagede medlem har dog anledning til å anke saken inn for landsstyret, men suspensjonen/utelukkelsen trer i kraft umiddelbart. På denne måte blir det slik at vedkommende nærmest må bevise sin uskyld. Men heller ikke i landsstyret har man noen rett til å forsvare seg. Selv ikke om man skulle være representant i landsstyret, for her er man jo allerede stengt ute som en konsekvens av at "straffen" allerede er trådt i kraft.

Dersom en undersøker saken, finner man at "slik har det alltid vært".

Jeg skrev videre:

”La oss tegne et scenario

La et medlem, eller tillitsvalgt, komme i klammeri (velg selv årsak og motiv)med et annet medlem/tillitsvalgt. Tenk videre at den anklagede beviselig er uskyldig, men blir hengt ut i lokalpressen. Forbundets lokale ansatte støtter opp om påstandene, uten å ha kjennskap til saken. Forbundets ledelse henger seg på anklagene, og det settes i gang en hekseprosess. Lokale medlemmer forstår hva som foregår, og stemmer ned forslag om suspensjon. Også klubben slår ring om sin hovedtillitsvalgte Allikevel havner "saken" i forbundsstyret som gjør vedtak om utelukkelse, uten at vedkommende en gang vet hva som foregår.

Men et slikt scenario er vel helt utenkelig i et LO-forbund, ikke sant?

Eller? ”

Den gang( i 2001) hørte vi ikke mye fra Hagen verken om å lytte til mindretallet, eller om ”demokratisk saksbehandling”. At enkeltmedlem ble valset over av HRAF var han heller ikke synlig opptatt av. Dagens omtanke virker patetisk!

Når en leser hans fremstilling av saken, blir overskriften nærmest komisk. Det var helt andre årsaker til at denne saken fikk utvikle seg så fatalt. For å minne Hagen om sakens utgangspunkt, må jeg få sitere videre fra mitt innlegg, (som altså stod på trykk i LO-Aktuelt våren 2001):

”Den 19. april i år (2001) gjør HRAFs forbundsstyre et vedtak om utelukkelse av NN.

Saken har mange ingredienser, men startet for alvor i forbindelse med forhandlinger om konsernavtale, herunder om vilkår for tillitsvalgte i konsernsammenheng NN inviterte de øvrige i arbeidsutvalget til et forarbeid, slik at de kunne være godt forberedt. Dette ble avslått, men NN utarbeidet allikevel et forslag basert på erfaringer fra en rekke andre konserntillitsvalgte fra ulike forbund. Forslaget ble sendt konsernets øvrige hovedtillitsvalgte samt HRAFs 1. nestleder.

Det var ingen større innvendinger mot forslaget, heller ikke fra forbundsledelsens side.

En annen lokal tillitsvalgt slo saken opp i lokalpressen 17. januar i år(2001), men nå under påstand om at NN skulle ha forhandlet frem en avtale om personlige fordeler som konserntillitsvalgt. Forbundets lokale distriktssekretær uttalte at han "ikke kjente saken", men "at slike råtne epler" måtte fjernes. NN tok kontakt med forbundsleder for støtte og eventuelt dementi, men intet skjedde. Heller ikke 1. nestleder, som nå visste sakens fakta uttaler seg. Påstandene ble imidlertid dementert, av motparten, som "ikke kjente til en slik avtale".

Medlemsmøtet i lokalavdelingen behandlet forslag om suspensjon av NN, men fikk ikke nødvendig flertall.

Saken havner likevel i forbundsstyret.

Hvem som legger frem saken på vegne av forbundsledelsen?

Den lokale distriktssekretær

Hagen insinuerer at Anne Grethe Spang skulle ha forsøkt å få alle SAS-hotellenes medlemmer (1000) over i andre forbund, og at det er saken. Dette er nonsens, og det vet han godt.

Spang har nå endelig fått medhold i Oslo tingrett, hvor flere vitner slaktet forbundet, og dommen var knusende.

Når skal medlemmene våkne, og stille disse ”tillitsvalgte” til ansvar?