Kommunikasjon

- Det går sikkert busser, sa hun.

På rutebilstasjonen bekreftet de at det gikk buss, en avgang klokka 1830, retur dagen etter. På turistkontoret kunne de derimot berolige oss med at det var satt opp busser som korresponderte med kampene. To daglige avganger, klokka 0800 og 1400.

- Det holder at vi tar to-bussen, men jeg sjekker for sikkerhets skyld at det går en buss klokka åtte, sa jeg. Ti minutter på åtte kjørte bussen ut fra garasjen, stoppet ved en glasscontainer for å kaste noen flasker og fortsatte videre uten å ta opp passasjerer. Den skal sikkert fylle diesel eller noe slikt, tenkte jeg. En halv time senere måtte jeg innse at bussen ikke kom tilbake.

- Jeg skal ringe informasjonssnummeret, sa den hjelpsomme damen på turistkontoret etter at jeg hadde uttrykt fortvilelse over manglende italiensk organisering. Etter ti minutter ga hun opp; ingen svarte.

- Vi har reist helt fra Norge for å se disse håndballkampene!

- I følge programmet går det busser; de skal være tydelig merket, gjentok hun.

Vi hadde ikke noe annet valg enn å prøve. Halv-to stilte vi oss opp og ventet, klare til å hoppe om bord. Etter ti minutter ble jeg rastløs, snek meg under bommen og gikk inn i bakgården. Bussen jeg hadde sett tidligere på dagen stod parkert i skyggen; sjåføren snorket. Tre minutter på to dristet jeg meg til å vekke en gretten italiener som bryskt avkreftet at han skulle kjøre noe sted som var i nærheten av en håndballhall.

Noen minutter senere ankommer en rutebuss som slipper av passasjerer og tar opp nye.

- Den bussen skal til en by som er på vegen til håndballhallen, jeg spør om han vet noe?

Sjåføren kunne ikke ett ord engelsk, men brosjyren med bussavganger utløste nikking.

Ved endestasjonen, en halv time senere, peker han på en stor buss som står og venter med motoren i gang. En ung sjåfør svarer blidt ”yes, yes” - og vi går lettet ombord, som eneste passasjerer.

sym