Kriminalomsorg og skjønnlitteratur

KOMMENTAR: Det fins engasjerte og klarttenkende mennesker som ikke liker begrepet kriminalomsorg. Rett og slett fordi de mener ordet står for noe usant og nærmest rommer en motsigelse.

Omsorg i fengslene er og blir umulig. Frihetsberøvelsen er en statlig pålagt pine av enkeltmennesker som ikke lar seg kombinere med omsorg.

På utallige kriminalpolitiske seminarer og forelesninger på Fengselsskolen og andre steder er fengselsbetjentens rollekonflikt tematisert og drøftet. Er det mulig for samme person å være både vokter og omsorgsperson, fiende og venn?

Hvis svaret på dette spørsmålet er nei, er kanskje ikke fengsel en egnet straffereaksjon for noen? Et sånt syn er det imidlertid umulig å få politisk gjennomslag for selv i en rødgrønn regjering. Dette veit professsor Thomas Mathiesen alt om. Men gitt at svaret på spørsmålet er ja – det er mulig å kombinere de to rollene til beste for den straffedømte, for samfunnet, prinsessa og hele kongerike Norge: Hva da? Hvordan gjør vi det?

For det første må vi erkjenne at oppgaven er vanskelig. Og den krever noe det svært sjelden kan bli for mye av i et moderne samfunn: nok kompetanse, tid og penger. Med et samleord: Ressurser.

Med all respekt for dagens fengselsskole: Jobben som fengselsbetjent må basere seg på en høyskoleutdanning av minimum tre års varighet. Det sies ofte i festtaler at fengselbetjentyrket er ett av verdens vanskeligste. Likevel er tilbudet en to-årig etatsutdanning. Alle politikere, statsråd Storberget inkludert, burde skamme seg over ennå ikke å ha skjønt dette. For i politikken er det sånn at du ikke har skjønt problemet før du gjør noe med det i praksis. Festtaler teller ikke.

Fangebehandling er svært tidkrevende. Med de politiske signalene som mer enn antydes i den nye kriminalomsorgsmeldingen, legges det opp til en svært tett kontakt mellom fengselsansatte og innsatte. En sånn kontakt er helt nødvendig for en vellykket rehabilitering, for eksempel kontakten mellom kontaktbetjent og fange. Da kreves kanskje en mer effektiv organisering, men helt sikkert også flere betjenter. Hvorfor ser en rødgrønn regjering at flere og mer kompetente lærere i skolen, antagelig gir flinkere elever og en bedre skole – mens den samme regjeringen ikke ser at dette poenget bør være gangbar mynt i fengslene også?

Alt dette koster penger. Og moderne kriminalomsorg må koste penger. Hvorfor mener en rødgrønn regjering at om den ruster opp en nærmest forfallen skolebygningsmasse, så får skoleelevene en mye bedre læringsplass og lærerne en bedre arbeidsplass – mens den samme regjeringen ikke ser at dette poenget bør være god latin i fengslene også?

Så vil kanskje Knut Storberget si at alt det ovennevnte er akkurat hva han ønsker å gjøre – ja, at han er helt enig. Og at dette står skrevet i bøkenes bok; den nye kriminalomsorgmeldingen. Sier han det, tar han feil. For om statsråden er enig med meg, så gjør han – som har makt til å handle – noe med dette i praksis. Med en gang. Alt annet er festtaler og diktning. Skjønnlitteratur er vel og bra, men god kriminalomsorg er det ikke.