Leve ghettoene?!

Å forsvare innvandrerghettoer er vel det minst politisk korrekte man kan gjøre i Norge, men jeg skal jeg gjøre det likevel på bakgrunn av erfaringer jeg har gjort gjennom mange år fra London, en av verdens mest flerkulturelle byer. Som britisk koloni-barn har jeg både bodd lenge i London og tilbrakt uttallige ferier der. Brennende nysgjerrig på byens innhold har jeg krysset den på nord og sør, øst og vest. Noe av det mest fascinerende med London er dens etniske sammensetning og hvor konsentrert den er i ulike bydeler. Selv oppholder jeg meg i Sør-London når jeg besøker byen, i det som blir kalt satellitt-byen Croydon. Bygget ut på 60-tallet for å huse et utallig antall offentlige kontorer. I Croydon og omegn bor det omtrent like mange mennesker som i Norge, og de ulike etniske gruppene har funnet sin plass i følge det klassiske klassehierarkiet som Storbritannia er så kjent for. West-Croydon er nesten som Jamaica på grunn av den sterke konsentrasjon av afro-karibere, og kjører du gjennom hovedgatene en ettermiddag dundrer reggea ut av bilene og vaggende kvinner i trange overdeler med påskriften Gold Digger gjerne prydet med masse bling-bling (les: gullsmykker). Ved West-Croydon togstasjon henger det nesten alltid store grupper av svarte ungdommer, unge jenter og unge menn som forsøker å imponere hverandre. East-Croydon forteller en annen historie; der finner du velstående de dresskledde City-konsulentene som pendler mellom the City og Croydon, den delen av Croydon de har valgt seg er imidlertid rolig og en frodig grønn lunge. Kjører man videre inn til London sørfra kommer man til Tooting, en bydel preget av både urban fattigdom og urban rikdom; her bor store grupper innvandrere fra det indiske subkontinentet, og det eiendommelige er bredden. For India, Pakistan, Sri Lanka og Bangladesh består av så mange ulike etniske grupper - og dette spekteret sees så tydelig på gatene i Tooting. En inder er ikke en inder der for å si det slik. Her er det indere som er født i Kenya og har lite felles med en inder født i Mumbai. Lengre sør finner du bydelene Brixton og Peckham, enda nærmere London sentrum. Fattigdom dominerer, det samme gjør våpenbeslagene og narkotikaforbrytelsene, men det afro-karibiske folket har sitt hjem. Sitt særpreg. Her er Kingston Town i Londons hjerte. Milevis unna, lengre nord finner du Golders Green og Muswell Hill. Jødiske bydeler preget av kjøpekraft, hjernekapasitet og romslige hus. Helt vest i London, ikke så langt fra flyplassen Heathrow ligger Hounslow og Southall. Her er mini-India, der sikher fra Punjab-regionen i India. Lukten av pakistansk mango er sterk om sommer-ettermiddagene og bhangra-rytmene øredøvende.

Så hva vil jeg med all denne oppramsingen? Poenget er at ghettoene er store i London, men folk trives likefullt. Pakistanske Shahzad trenger ikke å bo i samme bydel som engelske Dave. Ei heller trenger jødiske Aaron å bo med tyrkiske Amir. Og ikke trenger afro-karibiske Winston å bo sammen med verken indiske Daljit eller engelske Thomas. De har sine samfunn, sitt språk, sine tradisjoner og sitt univers. Likefult er de briter - likefult er de