Lite rødt Europa

Fire av 30 land i Europa styres av sosialdemokratiske partier alene. I 14 land er partiet med i en eller annen form for regjeringskoalisjon. Fagbevegelsen er heller ingen selvfølgelig alliansepartner for venstre/ sentrum-allianser som sliter med tilliten hos velgerne.

I land etter land har venstreallianser tapt valg eller mislyktes med å velte sentrum/høyrekoalisjoner. Men nå mener enkelte å se at sosialdemokratene atter kan være på fremmarsj. Finanskrisen har blant annet gitt Labours statsminister Gordon Brown i Storbritannia et popularitetsløft ingen hadde trodd for bare et par måneder siden. Meningsmålinger i Tyskland har også gitt sosialdemokratene en opptur. I Slovenia gikk sosialdemokratene av med seieren i det nylig avholdte valget og Tsjekkias konservative parti tapte senatet for opposisjonen med Sosialdemokratene i spissen sist helg. Men samme helg ble det konservative Samlingspartiet det største partiet i det finske kommunevalget og det konservative opposisjonspartiet Fedrelandsforbundet gikk seirende ut av valget i nasjonalforsamlingen i Litauen.

– Regjeringer har problemer med å bli gjenvalgt. Det er det mest sammenfallende trekket i Europa i dag, mener professor Lars G. Svåsand ved Institutt for sammenliknende politikk på Universitetet i Bergen.

Sammenlignet med sosialdemokratenes storhetstid på 1990-tallet, er stillingen nå en helt annen. Mens det i 2000 var 11 sentrum/venstre regjeringer i EU-15, er det i dag tre: Zapatero i Spania, Socrates i Portugal og Brown i Storbritannia. Storbritannia er det eneste EU-landet som har hatt en regjering fra venstresiden kontinuerlig siden 1997. I Østerrike, Tyskland, Nederland og Bulgaria styrer sosialdemokratene i koalisjon, men er ikke partiet med den politiske tyngden.

I de nordiske landene der sosialdemokratene har stått sterkt gjennom lange tider, er det bare Norge som har sosialdemokrater sittende i regjeringsposisjon.

Situasjonen i de nye EU-landene, i sentral- og øst Europa, er mer uoversiktlig og fragmentert. Sosialdemokratene er i regjeringsposisjon i Bulgaria, Slovakia, Ungarn og Slovenia.

– Men styrkeforholdene skifter stadig i disse landene. Og i hvilken retning det vil gå er det nesten umulig å si, sier Elisabeth Bakke, førsteamanuensis ved Institutt for statsvitenskap på Universitetet i Oslo.

Regjeringsslitasje, personfokusert politikk, svakere skillelinjer i program og velgere på vandring er noen av årsakene til stadige regjeringsskifter. Partienes grunnfjell – den store stabile velgermassen – er mye mindre enn tidligere, påpeker både Svåsand og forskningssjef Jon Erik Dølvik på forskningsstiftelsen Fafo.

– Hvis velgerne flyttet seg tidligere, gjorde de det innad i den borgelige eller sosialdemokratiske sfæren. Men siden 80-tallet har velgerne også flyttet seg på tvers av denne høyre-venstre aksen. Det har gitt mindre evne for regjeringer å holde seg ved makten over lengre tid, sier Svåsand. Parallelt med dette har yngre velgere «frigjort» seg fra foreldrenes politiske ståsted. For sosialdemokratiske partier i hvert fall i vestlige delen av Europa er det en utfordring at den klassiske arbeideren er byttet ut med flere yrker i privat og offentlig sektor, flere kvinner og færre personer med klare politiske ideologier.

– Kortsiktige faktorer spiller en større rolle i et slik samfunn. Et typisk eksempel er finanskrisen som blant annet har gitt Brown et kjempeløft på meningsmålene, sier Svåsand.

Dølvik mener å se en pendelbevegelse i det politiske Europa der det eneste man kan si med sikkerhet er at regjeringer sjelden blir sittende over flere perioder. At sosialdemokratiske partier sliter i mange land i dag, betyr ikke nødvendigvis at det vil være slik om 5-10 år, kanskje tvert om.

– Men det er klart at sosialdemokratene og fagbevegelsen har slitt de siste 30 årene. Det har skjedd store strukturelle end- ringer i arbeidslivet og fagbevegelsen er svekket i mange land. I dag er det en stor velgermasse i sentrum som er mindre styrt av klassebakgrunn, og mer styrt av «tabloiddemokratiet», sier Dølvik. Han opplever at de fleste sosialdemokratiske partier har gått mot sentrum, og at kampen om sentrumsvelgerne preger det politiske landskapet.

Dølvik tror også at enkelthendelser, som finanskrisen, kan ha stor betydning for folks oppslutning til partier.

– Det vi så da boblen sprakk på 80-tallet var at velgerne søkte tilbake til sosialdemokratiske partier. De søkte stabilitet og trygghet i krisetiden, sier Dølvik. Men selv om sosialdemokrater gjør gode meningsmålinger i flere land i Europa nå, betyr ikke det nødvendigvis at de vil gjøre gode valg senere. Ved siden av styring og økonomisk trygghet, tror Dølvik velgerne må vinnes på viktige områder som klima og innvandring.

– Hvis de skal holde på grunnfjellet i tillegg til å nå nye velgere, må de gi svar på bekymringene velgerne har – f.eks både de som føler seg truet av arbeidsinnvandring, men også innvandrerne selv, ungdom på jakt etter jobb og en overkommelig bolig og eldre som frykter for pensjonene. Jeg tror det i dette spennet åpner seg nye muligheter for sentrum/venstre. Kanskje kan vi også få se klarere ideologiske frontlinjer, men det gjenstår å se om venstresiden vil vinne eller tape, sier Dølvik.

Talspersoner for Policy Network, en britisk tenketank med røtter i Labour, mener sosialdemokratiske partier mange steder i Europa ikke har tatt inn over seg at de er «små» og på vikende front. Partiene og politikken har stagnert og har ikke kommet videre. Roger Liddle i Policy Network mener moderniseringen i mange tilfeller har vært for dårlig. Han viser til at f.eks Gerhard Schröeder gikk til valg på et nytt og modernisert program, men reformene i «Agenda 2010» kom for sent til at det ga synlige økonomiske og politiske resultater. Dette var også tilfelle for nederlandske Wouter Bos og PvdA, danske Helle Thorning- Schmidts sosialdemokratiske parti og Walter Veltroni i Italia som alle har gjort svake valg de to siste årene.

Realiteten er at europeiske sosialdemokratiske partier rett og slett gjør det dårlig, selv om de har fornyet programmene sine i forkant av valg, påpeker Liddle i en artikkel publisert på nettstedet.

Rene Cuperus og Frans Becker, Liddles kollegaer i tenketanken, mener det er et paradoks at sosialdemokratiske partier scorer så dårlig i en tid med globalisering, migrasjon og økende usikkerhet på mange fronter. For at sosialdemokratiske partier skal gi velgerne trygghet må de, ifølge Cuperus og Becker, gjenerobre tillit. For mange av partiene må det gjøres ved å bytte ut ledere – tilliten til den sosialdemokratiske eliten er dårlig, ifølge dem. Programmer må moderniseres, basisverdier beholdes men samtidig ta opp utfordringer knyttet til globaliseringen. De slår også et slag for å forbedre partiorganisasjonene. ”Det har blitt for mange kontorrotter. Politikerne må engasjere seg «ute» i aksen mellom folks sosiale liv og politiske arena, mener de.

Robert Taylor, tidligere redaktør i Financial Times og Observer, og skribent for New Statesman og Tribune, mener sosialdemokratene i altfor liten grad tar de ytterliggående voksende partiene seriøst nok. Taylor stiller spørsmål ved om sosialdemokratiske tenkere har gått for lang i å inkorporere markedet, privatisering, fri handel og globalisering i politikken. Han viser til nederlenderen og sosialdemokraten Wouter Bos som vil at partiet skal bli mindre akademisk og mer populistisk, men i betydningen av å ta tilbake gamle tanker som likhet, trygghet og sosial rettferdighet.

Taylor trekker fram to lyspunkt på venstre/sentrum-siden: den europeiske faglige samorganisasjonen ETUC og PES, sosialistgruppen i EU-parlamentet.

Tradisjonelt har båndene mellom fagbevegelsen og sosialdemokratiske partier vært sterke i de nordiske landene.

– Vi har sett tegn til svekkelse av båndene i Danmark, Norge og Sverige over tid. En forventning om en generell oppløsning av forholdet mellom de to delene av arbeiderbevegelsen har imidlertid ikke slått til. I de to sistnevnte landene er det fortsatt velorganiserte bånd mellom fagbevegelsen (LO) og det sosialdemokratiske partiet, sier Elin Haugsgjerd Allern, postdoktor ved Institutt for statsvitenskap på Universitetet i Oslo. I sitt doktorgradsprosjekt har hun blant annet utforsket den utbredte antakelsen om at sosialdemokratiske partier vil løsne på båndene til fagbevegelsen, blant annet for å appellere til flere velgere enn sine tradisjonelle kjernevelgere. Hun dokumenterer at Det norske Arbeiderparti fortsatt legger betydelig vekt på forbindelsen med LO, tross tendenser til svekkelse på 1990-tallet. Nytteverdien for Arbeiderpartiets velgeroppslutning av særskilt tette bånd til LO er mindre enn før, men LO er fortsatt relativt sett attraktiv for Arbeiderpartiet, for eksempel i form av velgerpotensial blant LOs medlemmer og finansiell støtte. LO får på sin side gjennom samarbeid med Arbeiderpartiet særskilt tilgang til regjeringskontorene med jevne mellomrom. Sammen med kollegaer i Sverige og Danmark, har hun sett på de institusjonelle båndene mellom sosialdemokratiske partier og fagforeninger (LO) i Danmark, Sverige og Norge.

– I Norge og Sverige synes det som om sosialdemokratene og fagbevegelsen har større utbytte av et organiserte bånd enn tilfellet er i Danmark. Den dagen én av partene mener at kostnadene ved tette bånd er klart større enn gevinsten, er det sannsynlig at forbindelsene vil svekkes betydelig også i de to førstnevnte landene, sier Haugsgjerd Allern. Men det er ikke gitt hvordan ledelsen i parti og fagbevegelse fortolker verdien av samarbeid på et gitt tidspunkt. For eksempel virker Arbeiderpartiets valg om å bevare og revitalisere forbindelsen til LO etter det dårlige 2001-valget, påvirket av svenske erfaringer. Historisk forankring spiller trolig også en rolle.

– Jo tettere forbindelsen har vært historisk, jo mer «motstandsdyktig » virker den å være for endringspress. Dette er en allianse som oppleves å ha gitt politiske resultater både for partiet og fagbevegelsen over en lang tidsperiode, og som for partiets del kan sees som en del av det tradisjonelle organisasjonsidentiteten, sier Allern. I den grad man vurderer det som aktuelt, oppleves det trolig som et stort skritt å skulle endre samarbeidsform radikalt.

– Generelt sett har fagbevegelsen i Europa støttet venstre/ sentrum-orienterte partier. Men evnen til å påvirke, både i medlemsmasse og ressurser, er veldig forskjellig fra land til land. Et tett fagligpolitisk samarbeid er heller ikke normen lenger. Det var mer utbredt for 10 år siden, påpeker Dølvik. I Sentral- og Øst- Europa er det få naturlige koblinger mellom fagbevegelse og sosialdemokratiske partier. Partiene vokste fram i liten grad av organiserte interesser som fagforeninger og bondeorganisasjoner.

– I Norge og flere land i Europa sprang mange partier ut av sosiale bevegelser. Slik har det ikke vært i Sentral og Øst-Europa. Partiene er etablert etter 1989 og i mange land er det elitedrevne prosjekter. De er ofte dårlig koblet til det sivile samfunn, sier Bakke.

Dølviks inntrykk er at de nye EU-landene styres av rimelig konservative regjeringer.

– Mange av de sosialdemokratiske partiene er mutasjoner av de tidligere statsbærende kommunistpartiene. De kjemper om å vinne tillit hos velgerne. Samtidig er fagbevegelsen veldig svak i disse landene, sier Dølvik. Han viser til at utvidelsen av EU med disse nye EU-landenes markedsorienterte og liberale flertall, har gitt sosialdemokratene svakere stilling i EUs organer.

– Det er et merkbart skifte i styrkeforholdene innad i EU. Den sosiale dimensjon av EU-prosjektet kjemper i kraftig motgang, sier Dølvik og bemerker:

– Vi er glad i å trekke fram den nordiske modellen, men det er slående at det i dag er høyrestyrte regjeringer i Finland, Sverige og Danmark.