Lønnsomt

Lønnspolitikk har mange sider. Tradisjonelt er dette ett av fagbevegelsens viktigste temaer. Ikke uten grunn er det grønne heftet ”Hovedtariffavtalen i staten” en av de tillitsvalgtes mest sentrale tekster.

Uten å ta brodden av de første 20 sidene, som omhandler diverse sentrale, lokale og felles bestemmelser, så er nok vedleggene 1-5 med diverse tabeller og stillingskoder som utgjør over halvparten av heftets sider, de mest interessante for folk flest. Her er det nemlig mulig for de som er gode til den slags å se hvor mye kollegene tjener. Om noen skulle ha interesse av det. Og det har som regel de fleste.

Hva naboen, søskenbarnet, tidligere ektefelle, venn – men særlig fiende – får i lønn, er et spørsmål som for mange er mye viktigere enn hvordan for eksempel afghanerne skal skape sitt demokrati. Og dermed legge grobunn for at også det hardt prøvede afghanske folk kan forhandle om rettferdige lønninger for likeverdig arbeid.

Nå er det likevel ikke mitt poeng å argumentere for at norske lønnsmottakere skal være mer opptatte av verdensproblemene og krigen i Aghanistan enn i egne lønninger. Ideelt sett ville det være fint om de engasjerte seg i begge deler, men fullt forståelig at det her er nærhetsprinisppet som råder. Dessuten er lønn og penger noe langt mer enn et statussymbol å vifte med for å være bedre enn naboen. Penger er riktignok bare et virkemiddel, men et viktig – noen vil si nødvendig – virkemiddel. Menneskene har nådd et stadium i utviklingen, enten vi tror på Darwin eller andre, hvor vi ikke lenger høster maten rett fra trærne eller jorda. Det meste må bearbeides. Arbeidsdeling heter det og koster penger. Mange har vært involvert i arbeidet og skal ha lønn som fortjent. Muligens trenger vi ikke alle produkter vi skaffer oss, men klær og vaskemaskin kan også være kjekt å ha.

I tillegg er hva vi får i lønn for utført arbeid i mange tilfeller bestemmende for om vi overhode gidder å gjøre dette arbeidet. Arbeidslønn er for noen målestokken på hva vi er verdt som mennesker. Det kan vi mislike, men er svært vanskelig å gjøre noe med. Når de fleste omsorgsarbeidere i Norge, kriminalomsorgsarbeidere inkludert, tjener såpass dårlig sett i forhold til mange andre norske yrkesgrupper, så tror jeg dette bare er mulig fordi de aller fleste av dem er stolte av den jobben de gjør – de ser at gjennom å hjelpe andre mennesker som har det langt verre enn seg sjøl, har sin samfunnsnyttige verdi og protesterer ikke mer enn at den lave lønna mange av dem blir tilbudt fortsetter å være akkurat det den er: Ei luselønn. De skal få sin lønn i himmelen, som det så vakkert heter. Men hvor er det? Og hvem skal lede lønnsforhandlingene der? De dødes forbund?

Lønnsforhandlingene i kriminalomsorgen er nettopp overstått. Forventningene er altid store. Derfor er sikkert noen fornøyde, men de fleste misfornøyde. De sistnevnte skal da vite at de tillitsvalgte fra Norsk Fengsels- og Friomsorgsforbund bruker mye krefter og tid – ja, da, de får lønn for jobben – på å forhandle med en statlig arbeidsgiver som aldri har gitt ved dørene. Optimal rettferdighet er sjølsagt viktig innenfor trange økonomiske forhandlingsrammer. Denne rettferdigheten tror jeg forhandlerne er flinke til å ivareta. Det er de bestemmende myndigheters syn, respekt og økonomiske verdsetting av den jobben omsorgsarbeiderne gjør, som er kritikkverdig og forstemmende. Når myndighetene mangler respekt for omsorgsarbeideren, møtes de fort med samme mynt. Det er neppe lønnsomt for noen av partene.