Lukk øynene...det går ikke over

Norske politikere minner meg om meg selv – som liten. De lukker øynene, håper det skal gå over. I alle fall snur de seg bort og vil verken se eller høre om det, i hvert fall ikke før etter valget til høsten.

Hva jeg snakker om? Jeg snakker om hva vi skal leve av langs kysten av dette langstrakte landet. Regjeringen tror at dersom den til kriserammede steder i Nord-Norge bevilger noen titalls millioner, så vil problemene løse seg. Det var det som skjedde med Vadsø og et par, tre andre Finnmarks-kommuner. 75 millioner ble bevilget som ”u-hjelp” da oppslagene i media kunne fortelle om en arbeidsledighet vi bare har hørt om fra Malawi og enkelte tidligere sovjetiske lydriker på den andre siden av det snart glemte jernteppet.

Pengen står der fortsatt – ubrukt, mens sysselsettingen fortsetter å dale i kriserammede kyststrøk. Alle kloke rapporter om tilstanden langs kysten forteller at byene – noen få av dem – tre i Nord-Norge, vokser. Der øker også sysselsettingen, mens den går ned i alle andre kommuner.

Bevilgningen som vi knapt husker fra slutten av fjoråret fikk i alle fall gikk nyhetens interesse til å gå over. Utfordringene er der like fullt. Ikke minst er det de offentlige arbeidsplassene som er blitt borte. Staten reduserer markant og fylkeskommunene er ikke bedre.

Vi kan selvsagt ikke bevilge oss bort fra problemene. Det eneste som hjelper er rammebetingelser som gjør at vi kan utnytte de naturlige ressursene til inntektsskapende arbeid. Da skapes også identitet og en følelse av ”å høre hjemme”.

Alt næringsliv i dette landet, med unntak av landbruket og det kystavhengige – fiskerinæringen – er for alle praktiske formål medlemmer i EU. Joda, EØS-avtalen sikrer petro og aluminium, high- og low-tech-industri, hele pakken, tollfri adgang til det viktigste markedet; Europa. Staten betaler knappe to milliarder til EU for dette pr. år, og i tillegg må Stortinget lukke øynene og debattløst akseptere direktivene som i en jevn strøm ankommer fra EU.

Politisk er vi nemlig heller ikke medlemmer. Det er det mange her til lands liker å kalle demokrati – at vi ikke har noen innflytelse i EU, og må akseptere alle direktiver. Det er dette demokratiske prinsipp som gjør at EU når som helst kan bestemme at laksen skal få minstepris, eller straffetoll, eller begge deler og at all bearbeidet fisk skal ha tollsatser som skviser den ut i det dyreste segmentet av matvarer. Litt av et demokrati.

Så kan vi sende noen titalls millioner som krisehjelp til Finnmark. Det bestemmer ingen direktiver over, og Finnmark ligger jo nesten like langt borte som et gjennomsnittlig u-land. Deretter kan vi lukke øynene og snu oss bort fra den plagsomme EU-debatten, løpe på våre trommestikkeben bort, bort, bort fra ansvaret for arbeidsplasser og verdiskapning i grisgrendte strøk og tro at problemene blir borte.

Det blir de også om vi bare holder øynene lukket lenge nok.

Svenn A. Nielsen, gen.sekr. Kysten inn i EU