Lykken er å jobbe

Høsten 1999 begynte Christian på Sogn videregående skole i Oslo. På linje med mange tusen andre skoleungdommer slet han med svak motivasjon og taklet skolesituasjonen dårlig. Læringen gikk smått og han møtte av og til for sent til undervisningen. Han fant seg ikke vel til rette. Christian var usikker i den nye skolesituasjonen på Sogn. Han trengte mer tid enn mange andre og syntes at de nye bøkene var vanskelige. Særlig var han uvant med å lære teori. Men dagens arbeidsliv er krevende og man behøver både praktiske og teoretiske ferdigheter. Til og med i de ufaglærte jobbene stilles det teoretiske krav. Kravet til effektivitet og lønnsomhet stenger stadig flere ute. Det gjelder de med en funksjonshemming og det gjelder gruppen som Christian tilhører, som trenger mye oppfølging. Men takket være en entusiastisk og sosialt engasjert faglærer, Birgit Egge, en arbeidsgiver som mener at alle ungdommer må få en sjanse, Jan Lindgren, kjøkkensjef (nå produksjonssjef) på Clarion Hotel Royal Christiania i Oslo, og engasjement fra familien, særlig moren Fanny Voldnes, har historien om Christian blitt en suksesshistorie og et strålende eksempel på at avtalen om et inkluderende arbeidsliv kan gi resultat.

På jobb hver dag

Faglærer Birgit Egge har tidligere selv jobbet på Royal Christiania, og i dag arbeider flere av hennes elever på hotellet. Ellers har hun tidligere elever og bekjente i bedrifter over hele byen. Ifølge henne selv er kontakt med dem til stor nytte for å få opplæringkontrakter og lærlingkontrakter med bedrifter. Jan Lindgren er en slik bekjent. - Birgit ringte meg og sa at hun hadde en kamerat. Kan du prøve, spurte hun. Kom, så jeg får hilse på han, svarte jeg. De kom og etter litt prat kom jeg til at jeg ville gi gutten en sjanse. Jeg sa til han: Du vil gjerne være utplassert. OK, du må bestemme. Men du skal vite at her hos oss er det ikke noe tøys. Her kommer man på jobb hver dag og gjør som man blir bedt om. Vi tok hverandre i handa på det. Og løftet har han holdt. På disse fire årene har han kun hatt fravær to ganger og en gang har han forsovet seg. Det er imponerende, sier Jan Lindgren.

Pioner

De første to årene var opplegget to dager jobb og tre dager skole. De to siste årene har kombinasjonen vært fire dager jobb og en dag skole i uka. Jo mer jobb jo bedre for Christian. Først var han på hotellets hovedkjøkken og deretter ble han permanent på frokosten som ifølge Lindgren er en av de viktigste bitene på

'

huset'. - Det har vært et bra sted å være. Jeg likte meg godt. Jeg skulle ønske at jeg kunne fått vært her hver dag. Bare praksis og ingen skole, sier Christian. Men han innser at skolen var nødvendig for å få avlagt lærekandidatprøven som han gjorde for kort tid siden. Og blir det som han har planer om, nemlig å ta fullt fagbrev som kokk en gang i framtiden, må han slite skolebenken mer. I dag er han glad for at prøven er over og at han besto. Dessuten er han ganske stolt over å være den første i Oslo som avlegger lærekandidatprøven i kokkefaget. I så måte er han en pionér. Med eksamenspapir i lomma, gode skussmål og Birgit Egges mange kontakter i arbeidslivet, var han heldig og fikk heldagsjobb på en av de åtte kantinene som Kantineringen AS driver i Oslo. - Det er flott å være i jobb og jeg liker meg, sier Christian. Organisasjonsbevisst er han også. Medlemskap i Hotell- og Restaurantarbeiderforbundet har han ordnet. - Blir det noe tull på jobben eller at jeg ikke får den lønna jeg skal ha, er det bra å ha noen som ordner opp, sier Christian..

Arbeidsliv med plass til alle

På Royal Christiania jobbet Christian vanlig turnus, fra kl. 06.00 til kl. 14.00 hver dag pluss annenhver helg. Som den pliktoppfyllende gutten han er, var han alltid presis og som oftest en halvtime før han skulle.

-

Christian har forandret seg mye. Det nyttet ikke å mase og kjefte. Tålmodighet måtte til. På mange måter ble Christian maskotten vår. Etter hvert gled han inn i miljøet og tilpasset seg systemet og rutinene. Da han ble trygg på oss, ble han trygg på seg selv. Og jo tryggere han ble, jo mer selvstendig jobbet han. Det har vært moro å se utviklingen. Det var flere enn meg som ble imponert da han i våres hadde ansvaret alene for 300 frokostgjester og sto prøven med glans, sier Jan Lindgren. Christian kunne neppe kommet på et bedre sted og fått en bedre arbeidsgiver, en arbeidsgiver med hjertelag og samfunnsansvar: - Vi må ikke glemme det sosiale engasjementet. Vi må ha et arbeidsliv med plass til alle, fastslår Jan Lindgren.

Langsiktighet viktig

Faglærer Birgit Egge innrømmer at jobbingen med Christian har bydd på utfordringer. Hun har stått på sent og tidlig i disse årene, mange arbeidstimer har gått med, også på fritiden for å følge opp overfor arbeidsgiver og familie.

-

Uten engasjement fra alle parter hadde det ikke gått. Men det har vært interessant. Jeg får mye igjen. Og når man lykkes får man nytt pågangsmot. Derfor vil jeg gjerne få til nye eksempler på at det nytter, sier hun. - Helt avgjørende for integreringen av elever med spesielle lærevansker i arbeidslivet er langsiktighet og lønnstilskudd. Her peker Birgit Egge på to forhold som må forandres. - Jeg skulle ønske at saksgangen i Aetat gikk raskere og at skoleverket fikk store nok ressurser slik at vi kan følge opp den enkelte elev på lang sikt. Jeg kan raskt se om en elev trenger lenger tid enn de normerte to årene. Selv om Christian har fått jobb, er ikke min jobb avsluttet. Arbeidssituasjonen hans trenger fortsatt oppfølging. Vi har etter hvert høstet mye erfaring om hva som må til av videre arbeid og tiltak. Hvis vi hadde ressurser til å planlegge for flere år, kunne vi satt kunnskapen og nødvendige tiltak i system. Det ville gjøre arbeidet mye lettere, sier den engasjerte faglæreren.

Mange runder

Opplegget for Christian har vært et samarbeidsprosjekt mellom familien, faglærer, arbeidsgiver, fagopplæringsetaten i Oslo og Aetat. Alle parter har tatt ansvar for å finne gode løsninger. De mente at dette var et prøveprosjekt som kunne lykkes. Ifølge Christians mor har det vært mange runder i løpet av disse fire årene. Den siste gjaldt lønnstilskudd til Christians jobb i Kantineringen. Dagens regler tilsier lønnstilskudd i tre måneder. Etter mange forhandlinger gikk Aetat med på seks måneder. - Jeg etterlyser tiltak for den gruppen som Christian tilhører med evalueringer underveis, som sikrer forutsigbarhet for arbeidsgiver og arbeidstaker. Det bør kunne åpnes for å inngå avtaler for tre til fem år. Denne arbeidstakergruppen trenger oppfølging for å sikre at de greier seg på lang sikt. Derfor skulle det vært øremerkede midler til skoleverket samt egne lønnsmidler for denne gruppen. Det ville være en god investering. Alternativet er at de ikke kommer inn på arbeidsmarkedet. Ingen mødre vil vel ønske seg at deres barn skal leve på trygd og ikke ha et arbeid å gå til, sier Fanny Voldnes.

LOs samfunnspolitiske avdeling:

Sosiolog Øystein Nilsen i LOs samfunnsøkonomiske avdeling fastslår uten forbehold at arbeid framfor trygd er samfunnsøkonomsikk lønnsomt. Han illustrerer det ved et enkelt regnestykke: Hvis en ungdom blir uføretrygdet i 45 år

-

fra 20 til 65 år - vil utgiftene til uføretrygd beløpe seg til nærmere 7 millioner kroner hvis trygden er på 150 000 kroner per år. Langvarig uføretrygd vil dessuten med stor sannsynlighet bety økte helsekostnader på grunn av blant annet passivitet.

-

Utgiftsiden er høy for en som ender opp som uføretrygdet i ung alder og det blir et langvarig løp, understreker Øystein Nilsen. Arbeidslinja betyr store besparelser, selv om det koster noe de første årene i form av tilrettelegging og oppfølging. I tillegg vil staten få skatteinntekter. - Det er noen utlegg de første årene som nok vil være på størrelse med uførepensjonen, men når vedkommende er i arbeid og betaler skatt, blir vedkommende en inntektskilde for staten. Han/hun vil være en positiv bidragsyter til samfunnet i stedet for å være passive mottakere av stønad, sier Nilsen.

Sløsing med ressurser

I tilknytning til siste arbeidskraftundersøkelse fra Statistikk sentralbyrå ble det foretatt en tilleggsundersøkelse om funksjonshemmede. Den viste at om lag 16 prosent av befolkningen i alderen 16 til 66 år oppgir å ha en funksjonshemming, definert som fysiske eller psykiske helseproblemer av mer varig karakter som kan medføre begrensninger i det daglige liv. Disse resultatene baserer seg på hva folk selv oppfatter som en funksjonshemning. Totalt sett innebærer det at 476 000 personer i denne aldersgruppen mener de har en funksjonshemning. Men bare halvparten var med i arbeidsstyrken. Det er sløsing med ressurser mener Turid Klette, saksbehandler i LOs arbeidslivsavdeling med spesielt ansvar for oppfølging av IA-avtalen. Hun viser til at bare 14 prosent av de som ble innvilget uførepensjon i 2002 ble tilbudt yrkesrettet attføring. - Hvordan har vi - velferdsstaten Norge - råd til passivt å betale ut store beløp i trygd når vi har en ressurs å bruke, sier hun.

Fakta Lærekandidatordningen ble lagt inn under opplæringsloven i 1998 og er et resultat av Reform 94 som har som visjon at alle skal få en mulighet til opplæring. Ordningen innebærer at man tar enkelte moduler av det aktuelle fagbrevet. Lærekandidaten kan senere bygge på til fullt fagbrev. Ordningen innebærer en kombinasjon av jobb og skole. Det gis et økonomisk tilskudd på 80 000 kroner per år per elev. Beløpet må deles mellom skole og arbeidsplass etter avtale. De fleste forbundsområder har tariffavtale for lærekandidater. Det gjør det enklere og tryggere å få til utplassering i næringslivet. Det er bedrifter i servicebransjen som er flinkest til å gi denne gruppen opplæringskontrakter, men ordningen gjelder alle bransjer - fra omsorg til håndverksfag. Det finnes ikke nasjonal statistikk som viser hvor mange som har slike opplæringskontrakter. Gunnar Lia, informasjonskonsulent i Fagopplæringsetaten i Oslo, forteller at ordningen ikke er spesielt utbredt. De fleste bedrifter vil helst ha ordinære lærlinger. I Oslo har etaten 40 løpende opplæringskontrakter med bedrifter. Mange elever faller fra underveis