- Makt til kvinnene

– Vi skryter av å være likestillingslandet. Dette er en myte! Hege Skjeie viser i NOU 2012: 15 «Politikk for likestilling», at likestillingspolitikken i Norge har spilt falitt, sier Torild Skard, leder av Norsk Kvinnesaksforening siden 2006, tidligere SV-politiker og den første kvinnelige lagtingspresident.

Slått av Finland

«En dag vil komme, da Sagen forløser sig selv. Bevidstheden om dens Ret vil da have gjennemtrængt hele Samfundsatmosfæren».

Dette skrev Camilla Collett (1813-1895), forfatter og Norges første feminist. Kanskje var det alminnelig stemmerett for kvinner Collett mente med «Sagen», men den kom ikke av seg sjøl og slett ikke uten kamp. Først 11. juni 1913 kunne et enstemmig Storting, 111 representanter, fatte følgende vedtak om endring av Grunnlovens § 50: «Stemmeberettigede ere norske Borgere, Mænd og Kvinder, der have fyldt 25 Aar, og som have været bosatte i Landet i 5 Aar og opholde sig der.»

Dermed var Norge den første sjølstendige stat, og det andre landet i Europa, hvor kvinner fikk full stemmerett. Vi var bare slått av Finland med sju år.

Sensasjonen i 1911

Ved feiringen av 50-årsjubileet for kvinnenes stemmerett i 1963 beklaget statsminister og landsfader Einar Gerhardsen at det var så få kvinner i Stortinget og kommunestyrer, og beskrev kampen for kvinners stemmerett som en kamp mot gamle synsmåter og tilvante fordommer.

«Det var en kamp som krevde innsats, offervilje og lidenskap, og uten den årelange og utrettelige pågang for å få saken løst, hadde vi så visst ikke fått noe enstemmig stortingsvedtak i 1913», skrev Gerhardsen i Arbeiderpartiets tidsskrift «Arbeiderkvinnen».

17. mars 1911 skjedde det en sensasjon på Stortinget. Stortingsrepresentant Jens Bratlie, som representerte en fellesliste mellom Høyre og Frisinnede Venstre, måtte melde forfall. Inn kom lærer Anna Rogstad, landets første kvinne på Stortinget – «en merkedag i vårt lands historie» ifølge stortingspresident Magnus Halvorsen.

Men den aller første kvinne som ble valgt til stortingsrepresentant var Karen Platou fra Høyre. Året var 1921. I årene fram til 1945 satt det aldri mer enn tre kvinner på Stortinget.

Hjemmenes oppløsning

Kampen for kvinnelig stemmerett måtte bli hard i det politiske og kulturelle klima som rådet. Menn fra partiet Høyre og andre konservative så det de mener er kvinnens natur som et hinder for politisk deltakelse og mente at «Hun vil forlate hjemmet for å politisere, barnet vil skrike i vuggen og grøten koke over.»

Mostanden mot kvinnelig stemmerett var stor. De mest ekstreme mente at kvinnelig stemmerett i sin ytterste konsekvens ville føre til «hjemmenes oppløsning».

Mens veterinærdirektør Ole Olesen Malm, en sterk motstander av kvinnelig stemmerett, sa det sånn: «Kvinnebevegelsen er det moderne samfunns hovedsykdom, den er verre enn syfilis, alkoholisme og tuberkulose. Ti mot disse gives der dog råd. Men feminismen er bare råttenskap, oppløsning, utslettelse av menneskenes lykkegrunnvold: forskjellen mellom kjønnene.»

Maktkamp

Om Malm hadde lest romanen «Amtmandens Døtre» fra 1854 av Camilla Collett, så hadde han lest den som fanden leser Bibelen. Først i 1884, da Norsk Kvindesagsforening, landets første kvinneorganisasjon, ble startet, begynte det å bli fart i sakene. 27. november året etter talte Gina Krog om kvinnestemmeretten i Kvinnesaksforeningen. Samme år ble også Kvinnestemmerettsforeningen dannet med Gina Krog som leder. Lobbyvirksomheten mot mannlige stortingspolitikere, og særlig mot Viggo Ullmann fra Venstre, startet.

I 1890 ble forslaget om kvinnelig stemmerett for første gang debattert på Stortinget. Debatten varte i to dager og forslaget ble forkastet med 70 mot 44 stemmer. Grunnen til at forslaget ble avvist var, ifølge forslagsstiller Ullmann, at de som satt med makten fryktet å miste den.

Vendepunktet

De neste årene led forslagene om kvinners stemmerett den samme skjebne. De ble enten ikke tatt opp til stortingsbehandling eller forkastet.

I 1901 kom det første gjennombruddet. Kvinner fikk kommunal stemmerett avhengig av inntekt. Fire år seinere, da Stortingets vedtak om å oppløse unionen med Sverige skulle ut på folkeavstemming og kvinnene ikke fikk være med, samlet kvinnene inn om lag 280?000 underskrifter til støtte for unionsoppløsningen. Fremst i underskriftskampanjen sto Fredrikke Marie Qvam og Gina Krog. Dette var vendepunktet. Også konservative menn var på glid, kanskje kvinner likevel kunne delta i politikk og samfunnsliv?

I 1913 var den kvinnelige stemmerett et faktum.

Fra høyre til venstre

Har så denne kvinnelige stemmeretten betydd noe for kvinnene og for det norske samfunnet – har det skjedd endringer av betydning disse 100 årene?

Svaret er sjølsagt ja. Ifølge forskerne Hanne Marthe Narud og Anne Krogstad har kvinnene sakte, men sikkert, kommet opp på samme nivå som menn hva valgdeltakelse angår. Men de gjør til dels andre partipolitiske valg enn menn. På begynnelsen av 1900-tallet var flertallet av kvinnene orientert mot konservative partier, fra midten av århundret er de blitt mer tilbøyelige til å velge venstreorienterte partier.

Narud og Krogstad skriver: «Dette har blant annet sammenheng med kvinners verdiorientering og deres syn på offentlige versus private løsninger i samfunnet. De senere år er også synet på økonomisk utjevning, miljøvern, innvandring, utenrikspolitikk og likestilling noe som skiller kvinners stemmegivning fra menns.»

Samfunnsmessige endringer

Som begrunnelse for kvinners venstredreining oppgir Narud/Krogstad endringene i kvinnenes yrkesaktivitet og sektortilknytning, endringer i forhold til privatliv, samfunnsformer og barn og en politisk bevisstgjøring knyttet til kampen for likestilling, sjølbestemt abort og offentlig omsorg. De to forskerne kan fortelle at valgforskningen viser følgende: «Kvinner går i større grad enn menn inn for fellesskapsløsninger i regi av det offentlige og økonomisk utjevning, de er mer opptatt av vern av natur og miljø, og de er mer innvandringsvennlige. Menn foretrekker private, markedsorienterte løsninger, de er mindre opptatt av økonomisk utjevning, mindre innvandringsvennlige og er, i likhet med unge kvinner, mer sekulære.»

Kvinnene kom

Sjøl om kvinnene fikk stemmerett, valgte de fra 1913 og de neste 50 årene stort sett menn inn på Stortinget og i kommunestyrene. Det vekslet mellom to og tre kvinnelige stortingsrepresentanter i 1930-årene. I 1967 aksjonerte kvinnene, og kvinnerepresentasjonen på Stortinget og i kommunestyrene økte fra 6 prosent til 9 prosent. Så fikk vi det såkalte «kvinnekuppet» i 1971. Både i Oslo, Trondheim og Asker var det flere kvinner enn menn i kommune- og bystyre. I Asker ble arbeiderpartiets Berit Ås, seinere SVs første leder, varaordfører.

Det store kvinnegjennombruddet skjedde i 1985 da 34 prosent av mandatene til Stortinget ble erobret av kvinner. I 2012 har kvinnene en andel på 40 prosent i Stortinget, noe som gir oss en 11. plass i verden når det gjelder kvinneandel i de nasjonale parlamentene. I 2007 ble Jens Stoltenbergs regjering den første i landet med flere kvinnelige enn mannlige statsråder (53 prosent kvinnelige statsråder).

Qvam

Fredrikke Marie Qvam (1843-1938), korridorenes dronning, er en av de fire store (de andre er Camilla Collett, Gina Krog og Fernanda Nissen). Magnhild Folkvord, mangeårig kvinneaktivist og journalist i Klassekampen, har skrevet boka «Fredrikke Marie Qvam. Rabaldermenneske og strateg» som utgis i april.

– Hun tenkte stort, hadde et kontaktnett på alle nivåer og var korridorpolitiker og masseorganisator, forteller Folkvord.

Der Gina Krog (1847-1916) var den politiske agitatoren, var Qvam organisatoren. Qvam var leder for både Norske kvinners sanitetsforening og Landskvindestemmeretsforeningen, de første landsomfattende kvinneorganisasjonene i landet, som begge var viktige for gjennomføringen av den store underskriftskampanjen i 1905. Det var noen uenigheter mellom Krog og Qvam, men de var neppe store.

I 1904 satt de som leder (Krog) og nestleder (Qvam) i Norske Kvinners Nasjonalråd, og de stemte begge på partiet Venstre – Arbeiderpartiet ville vært helt utenkelig for begge.

– Tar dagens unge jenter for lett på formødrene kamp for stemmerett og likestilling?

– Den kvinnelige stemmeretten var ikke noe sjølsagt. Om noen tror det, tar de feil. Det er viktig å ha en bevissthet om den historiske kampen. Og samtidig huske at det står en del igjen før vi har nådd full likestilling.

Penger og politikk

Året 1913 er en milepæl i kampen for full likestilling mellom kjønnene. Og mye er oppnådd. Folkvord mener at ingen norsk statsminister i dag kan presentere en regjering med en kvinnerepresentasjon under 40 prosent.

– Men nødvendige tiltak for å få gjennomført likelønn mangler ennå, sier Folkvord og peker på økonomien og arbeidslivet som de områder hvor kvinne- og likestillingskampen har kommet kortest.

– Det er på det økonomiske området makta er. Skal kvinner få råderett over eget liv, kommer vi ikke utenom pengene. Det er et stort gap mellom formell og reell makt og likestilling. Vold mot kvinner er fortsatt et problem. Dette er eksempler på at vi på langt nær er i mål.

– Likestillinga har vel litt igjen innad i de politiske miljøene på venstresida og i fagbevegelsen også. Hvorfor er det sånn?

– Det handler om kjønnsmakt. Skal noen få makt, må andre gi fra seg makt. Og det handler om å være rollemodeller og om holdninger. Det er fint med kvinner i toppstillinger, men dette er ikke noe mål i seg sjøl – det er ikke her suksessen skal måles. Kvinner må stå sammen og støtte hverandre. Skal vi nå det likestilte samfunnet, må vi stå sammen kollektivt, sier Folkvord.

Kollektiv kamp

Torild Skard vil gjerne også trekke fram flere enn de fire store. Ulike strømninger bidro til stemmerett for kvinner. Det var ei tid med industrialisering. Kvinners stilling ble endret. Arbeiderklassen var i vekst, og den mannlige stemmeretten ble utvidet. Nasjonalistiske tendenser bidro til at vi fikk unionsoppløsningen. Særlig viktig var den gryende internasjonale kvinnebevegelsen. Partipolitisk gikk Venstre i bresjen.

– Kampen for stemmeretten var en kollektiv kamp, sier Skard.

– Hvorfor gikk kvinnenes representasjon på Stortinget så tregt fra 1913 og fram til 1960-tallet?

– Kvinnepionerene trodde at stemmeretten var nok, men det var den ikke. Mennene var fornøyde med at det var de som skulle styre. Hva hadde kvinnene i politikken å gjøre? Folk som har makt vil gjerne beholde den, ikke dele den med andre eller ha for mange å konkurrere med. Da kvinnene kom ut i lønnsarbeid, så de at de ikke hadde makt. Det tok lang tid før de fikk formelle rettigheter. I mellomkrigstida sto kampen om gifte kvinners rett til lønnet arbeid. Etter krigen ble husmoren idealet, og først på 1960-tallet begynte Arbeiderpartiet å arbeide for at kvinner skulle gå ut i yrkeslivet. Vei i vellinga ble det først da vi fikk den andre kvinnesaksbølgen på 1970-tallet.

Men Skard mener vi fortsatt har et mannssamfunn. Menn har mest makt, tjener mest og dominerer i mediene. Men dette blir ikke åpent erkjent.

Nei til kjønnsnøytralitet

Det er ifølge Skard innen politikken at kvinnene har kommet lengst.

– Vi har mange kvinnelige partiledere og 50 prosent i regjeringen. Men kvinnepolitikken er for dårlig. I det økonomiske liv står kvinnene generelt svakt. Arbeidslivet er tøft, kvinnene er underordnet og underbetalt og må slåss for likestilling. Vi har kjempet for likelønn siden 1950-tallet og ennå ikke fått det, sier Skard. Som mener velferdsstaten er viktig og må forsvares.

Hun stiller spørsmål om likestilling nødvendigvis er det samme som kvinnefrigjøring. Hva mener vi egentlig med «likestilling»? Hun savner en klar definisjon. Skal kvinner og menn være like eller likeverdige?

– I hovedsak er likestillingsloven kjønnsnøytral. Forskjellsbehandling er forbudt med noen unntak. Men da er det vanskelig å gjøre noe med de forskjellene som faktisk gjør seg gjeldende. Vi må ikke blande mål og midler. Behandles alle likt, blir resultatet ulikt, sier hun.

Fellesskap er mer enn staten

Skard utga i fjor boka «Maktens kvinner». Her hevder hun blant annet at kvinner er mer egnet til å skape fred enn menn, at kvinnelige ledere er mer demokratiske og samarbeidsvillige og at nyliberalismen har bidratt til å svekke kvinners stilling i en rekke land.

– Overalt i verden er gutter gjerne mer aggressive og jenter mer omsorgsfulle. Det er vesentlig å sikre omsorgen en sentral plass samfunnet. Her er samspillet mellom kvinnebevegelsen og fagbevegelsen viktig. Når det gjelder nyliberalismen, kan den bidra til økonomisk vekst på kort sikt. Men uten regulering blir de rike rikere og de fattige fattigere. Dette rammer særlig kvinner. Motmakten må være et organisert fellesskap av kvinner og menn, politisk og faglig. Men utfordringene er store. De vestlige samfunn har en sterk patriarkalsk struktur, og vi sosialiseres tidlig inn i tradisjonelt pregete roller. Både holdninger og strukturer må endres. Her utgjør skolering og bevisstgjøring et viktig grunnlag. Men jeg savner den rødgrønne regjeringens satsing på studiearbeid og forskning. Hvor er den blomstrende nytenkningen? Fellesskap og samhandling strekker seg mye lenger enn til staten. Vi må gå sammen på alle plan og slåss for de svakeste.

6-timersdagen og kvinnemakt

Både Folkvord og Skard har gått i utallige 8. mars-tog. Hva er så den ultimate 8.mars-parolen?

– Det er på tide at hele LO sier ja til heltid, og at normalarbeidsdagen skal være seks timer. Sju og en halv til åtte timers arbeidsdag er for lang både for menn og kvinner, sier Magnhild Folkvord.

– For meg er den optimale parolen «Makt til kvinnene!», sier Torild Skard. a