Makta skal rå

Demokrati er et komplisert vesen. Å styre landet – selv med flertall bak seg i Stortinget – er ingen ukomplisert selvfølge. Det må godt håndverk til uansett. Det visste nok både Jens Stoltenberg, Bjarne Håkon Hanssen og for den saks skyld Kristin Halvorsen før de startet sykelønnsspetakkelet.

Bråket har ført til at en egen gruppe av makt- og innflytelsesmennesker skal snakke sammen fram til 1. november. Da skal de legge fram et forslag til å løse hele striden omkring sykelønnsordningen som alle kan være enige i. Det blir ikke lett.

Noen har snakket sammen allerede – mens Stoltenberg og Hanssen er utenlands. Halvorsen er så vidt man kan registrere fortsatt innenlands. De som har snakket sammen er resten av Arbeiderpartiets sentralstyre, og de har bestemt at sentralstyret må få mer makt over hva Regjeringen finner på legge fram av saker.

Utad virker det fortsatt som om ingen ante noe om den rød-grønne regjeringens hensikt da det omstridte forslaget ble lagt fram tidlig denne måneden. Det i seg selv virker ganske merkelig Å lansere noe så uspiselig ville nok uansett blitt nedstemt i Stortinget. Det hadde forsåvidt vært demokratisk OK, men parlamentarisk veldig uheldig.

Siden noen allerede snakker sammen kan mye tyde på at innsparingen på to og en halv milliarder kroner ikke nødvendigvis blir noe av. At arbeidsgiverne skal betale mer av sykelønnsutgiftene kan kanskje også havne i papirbøtta. Noen som forstår seg på det har jo allerede snakket høyt om at selve innsparingen i seg selv slettes ikke er samfunnsøkonomisk nødvendig.

Når både sentrale AP-politikere og sentrale LO-representanter – alle med plass i Aps sentralstyre - allerede har snakket høyt om hvordan de vil ha det forslaget som skal legges fram 1. november, aner vi vel hovedkonturene av det som arbeidsgruppa skal finne fram til?

Hvis da ikke Regjeringen velger å stå samlet og bastant på opprinnelsen til bråket og velger en light-versjon av harakiri. Da starter bråket på nytt.

Så langt har vi ikke fått noen tilsvarende rapporter fra sentralstyrene i Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet. Om noen skulle ha glemt det, er de to også part i den rød-grønne regjeringen. Det er absolutt interessant hva de to fløyene i regjeringseksperimentet mener om saken, og det finnes helt sikkert enkeltmennesker innenfor disse organene i SV og SP som også kan tenke seg å ha mer innflytelse over hva deres statsråder kan finne på å stå for når Regjeringen diskuterer seg fram til forslag i vanskelige spørsmål.

Det er helt riktig at sentrale og demokratisk valgte organer i et hvilket som helst regjeringsparti må få komme med synspunkter på viktige politiske spørsmål. Men når alt kommer til alt, er det Stortingets flertall som har den endelige avgjørelsen. Så uansett hvem som måtte finne på å snakke sammen på forhånd, bør samtalene derfor være av en slik art at Stortinget får lov til å være den demokratisk avgjørende forsamlingen.