Matens tyranni

Boka ”Sulten på livet” av Nina W. Palmer er som undertittelen poengterer en historie om spiseforstyrrelser. Den er skrevet i en nesten skjønnlitterær form da det er deler av forfatterens eget liv vi får være med på. For ett sted gikk det galt i oppveksten. Antagelig var det på skolen der mobbing var en del av virkeligheten til unge Nina. Hun ble i hvert fall langsomt usikker på sin egen verdi som menneske. Angsten grep henne mer og mer. Noe måtte gjøres.

Det er sterke scener vi blir vitner til i denne boka. Særlig flyturen fra New York til London er rystende lesning. Alle som har tatt fly over lengre strekninger veit at det ofte kan være litt smått med matforsyningen om bord. Når man har utviklet langt framskreden bulimi, som Nina har, skjønner vi raskt at en sånn tur fort kan bli et rent helvete. Ikke minst fordi Nina blir sittende innenfor en lesehest og må ha tilgang til midtgangen med jevne mellomrom da hun må på toalettet å kaste opp den maten hun har spist.

Skjønner vi egentlig hva som skjer? Jeg innrømmer gjerne at Ninas mathunger i hennes bulemiske periode er så abnorm at det for meg som aldri har vært i nærheten av å ha disse problemene, er vanskelig å forstå. Men den er likevel så ekstrem, og på sitt vis realistisk, at det er umulig ikke å bli grepet av historien. I all sin vemmelighet der hun stapper den ene sjokoladen etter den andre, nærmest på autopilot, inn i munnen.

Ett av kapitlene i boka handler også om Ninas anorektiske periode. Sjøl om dette bare er en annen side av samme mynt, og en like vanvittig spiseforstyrrelse som bulimi, gjør nok anoreksien mindre inntrykk på meg som leser. Hvorfor det er sånn, klarer jeg ikke å begrunne.

Mennesker med spiseforstyrrelser blir svært sjølopptatte – ja, noen mener kanskje at de allerede er i overkant sjølopptatte i utgangspunktet og nettopp derfor utvikler disse problemene. De blir liksom aldri fornøyde med seg sjøl, fornøyde med hvordan de ser ut eller oppfører seg.

Nina framstår helt klart som unormalt sjølopptatt. Mye av teksten i boka brukes da også til hennes egne refleksjoner. Tankene hennes er preget av mye etterpåklokskap. Sånn må det nødvendigvis bli. Å skrive denne boka mens hun sjøl sto midt oppe i problemene ville vært helt umulig.

Jeg er litt usikker på om dette er en tekst jeg vil anbefale til så mange. Språket er ikke påfallende på noen måte – det er verken spesielt godt eller dårlig. Det sikreste jeg kan konstatere etter endt lesning er at jeg slukte boka omtrent på samme måte som forfatteren som bulemiker slukte maten. Det er skremmende nok i seg sjøl. I lys av den erkjennelsen er det derfor kanskje en fordel ikke å kaste den rett ned i toalettskåla.