Med brukket rygg?

Kongressen til amerikansk fagbevegelse (AFL-CIO) i Chicago i juli 2005 skulle være en storstilt markering av organisasjonens 50 års jubileum. Slik ble det ikke. Allerede et år før kongressen var det stor uro i rekkene. Noen av de største forbundene, med forbundet for servicesektoren og transportarbeiderne i spissen, dannet en allianse - Change to Win (forandring for å vinne) - med en rekke krav til ledelsen i AFL-CIO. Rett før kongressen startet fastslo de at de ville boikotte den. I hovedsak ga de tre grunner for ikke å delta:

– AFL-CIO burde bruke mer penger på å organisere nye medlemmer

– AFL-CIO burde bruke mindre penger på støtte til det demokratiske partiet

– AFL-CIO burde nærmest presse igjennom en samling av små forbund til større - fra i overkant av 60 ned til 15 - 20

AFL-CIO med sin leder, den 71 år gamle John Sweeney, var godt kjent med kritikken. Det var hans eget forbund - forbundet for servicesektoren - som sto i spissen for aksjonen. Gamle medarbeidere kjørte nå ut mot sin gamle sjef.

For å hindre splittelse og svekking av AFL-CIO, la han opp til ommøblering og rasjonalisering av organisasjonen sentralt. Avdelinger ble slått sammen. Internasjonal avdeling forsvant fra kartet. Antall ansatte ble sterkt redusert. Til sammen 169 ble sagt opp. Det ble utarbeidet en omfattende plan for organisering av nye medlemmer. Men dette holdt ikke for kritikerne. John Sweeney ble også anklaget for ikke å ha fulgt opp løftene sine fra han ble valgt i 1995. Da lovet han å satse på organisering og å inngå allianser med andre store sosiale bevegelser.

Til sammen 7 av de største forbundene, hovedsakelig i privat sektor tok farvel med AFL-CIO og dannet en ny landsomfattende organisasjon - Change to Win Federation (CTW) i september 2005. Det mest kjente forbundet som brøt ut er Teamsters, transportarbeidernes mektige organisasjon.

Den nye organisasjonen er en mye løsere sammenslutning enn AFL-CIO. Den fremstår som yngre og mer moderne og med kvinnelig leder, Anna Burger, den samme kvinnen som i 1995 ledet valgkampen for å få John Sweeney valgt. CTW har nå 5,4 millioner medlemmer, mens AFL-CIO har 9 millioner. Ikke et imponerende tall for noen av de to organisasjonene, sammenlignet med for eksempel Norden. Organisasjonsprosenten i amerikansk arbeidsliv er nede i 12,5 prosent. Bare 8 prosent av arbeiderne i privat sektor er organisert.

Det er interessant og gledelig at kvinneandelen blant fagorganiserte øker. I AFL-CIO var det inntil splittelsen 42 prosent kvinnelige medlemmer. 11,1 prosent av den kvinnelige arbeidsstyrken er organisert, og blant svarte kvinnelige arbeidere er organisasjonsprosenten 15,1 prosent

Den nye organisasjonen har medlemsverving som hovedfokus og vil bruke penger og krefter på organiseringskampanjer. Minst 75 prosent av medlemskontingenten skal gå til et nyopprettet senter for organisering av nye medlemmer, som skal være organisasjonenes ”hjerte og hjerne”. Det vil ikke bli opprettet fagavdelinger, slik vi kjenner det fra LO sentralt. Bevilgninger til politiske parti eller til internasjonale formål vil bli holdt på et minimum. Den nye ledelsen skal ikke være ansatt på heltid, og annet hvert år skal det velges nye folk. Kampanjene skal rettes inn mot de multinasjonale konsernene, ikke minst Wal Mart, som er kjent for sin aggressive lønnspolitikk og fiendtlige holdning til fagbevegelsen overalt i verden.

AFL-CIO hevder at organisering av nye medlemmer også er deres hovedprioritering. Hvorfor da danne en ny organisasjon? De politiske forskjellene som måtte finnes mellom de to organisasjonene er vanskelig å få øye på. Et av ankepunktene mot AFL-CIO og John Sweeney har vært den uforbeholdne støtten til Det demokratiske partiet – uten å få så mye igjen. John Kerry fikk 45 millioner dollar til sin valgkamp, uten at han på noe vis markerte seg som sterk forkjemper for faglige rettigheter. Dette er blitt sterkt kritisert av CTW.

Paradokset er imidlertid at forbundet for servicesektoren, som nå står i spissen for CTW, ga hele 65 millioner dollar til samme valgkamp. Men Anna Burger er nok mer kritisk til millionstøtte til demokratene i dag enn John Sweeney er. CTW har gjort et poeng av også å gi politisk støtte til republikanske kandidater på stats- og lokalt plan, som går inn for lønnsøkninger og er opptatt av å beskytte arbeidsplasser mot utflytting og innskrenking.

Og lønnsøkinger må være maktpåliggende, ikke minst sett fra norsk synsvinkel. Fortsatt er minimumslønna USD 5.15 i timen, noe den har vært de siste 8 årene.

John Sweeney har heller ikke tatt utfordringen om å få fart på sammenslåingen av forbund. Fortsatt består AFL-CIO av 63 forbund, mange av dem små selv etter norske forhold. Men sammenslåing vet vi av egne erfaringer er et av de vanskeligste spørsmålene innad i fagbevegelsen. Den erfarne ringreven, Sweeney, skjønte nok tidlig at dette er umulig å få til dersom ikke forbundene selv går i spissen for en samling.

En svak, splittet fagbevegelse, uten klar ideologisk og politisk forankring, skal altså ta opp kampen mot griske arbeidsgivere og politikere, som ikke ønsker en sterk arbeidslovgivning og ordnede arbeidslivsforhold. Sett med nordiske øyne er amerikansk arbeidsliv erkeeksemplet på forhold vi frykter og kjemper mot. Arbeidsgiverne har enorm makt. Med loven i hånd kan de åpenlyst motarbeide ethvert forsøk på fagorganisering på den enkelte bedrift. Og de gjør det. Med oppsigelser, trusler og skitne triks motarbeider de opprettelse av lokale fagforeninger. Fagorganisering oppfattes i hovedsak som bare økte kostnader.

USA er også ett av de få landene i verden som ennå ikke har ratifisert de to grunnleggende ILO-konvensjonene, 87 og 98, om retten til fri organisering og retten til å føre kollektive forhandlinger. I motsetning til fagbevegelsen i Europa har ikke AFL-CIO eller CTW forhandlingsrett på nasjonalt plan. Organisert samarbeid mellom partene i arbeidslivet eller mellom partene og myndighetene slik det foregår hos oss, har det aldri vært tradisjon for i USA. Den sentrale fagbevegelsen fremstår mer som en lobbyorganisasjon, som arbeider for å få en mer fagforeningsvennlig lovgivning, enn som en kamporganisasjon som skal ivareta arbeidernes sosiale og økonomiske kår og sikre faglige rettigheter.

Dette er hovedutfordringen for fagbevegelsen. Den blir ikke mindre når verken faglige tillitsvalgte på lokalt plan eller vanlige amerikanske arbeidere og deres familier nå ser forskjeller på de to organisasjonene som skal målbære deres krav og møte arbeidsgivere og politikere til kamp for bedre lønn, kortere arbeidsdag, og en bedre arbeidslovgivning.

Dette kan lett føre til større apati, mindre tro på fagbevegelsens kampkraft og derved enda større nedgang i medlemstall for både AFL-CIO og CTW. Denne utfordringen må begge organisasjonene møte med harde fakta. Det er faktisk slik at organiserte arbeidere tjener bedre enn uorganiserte, at de har bedre trygde- og helseforsikringer, og ikke minst at de er sikret noenlunde anstendige pensjonsordninger.

Innad i internasjonal fagbevegelse har AFL-CIO alltid hatt en dominerende posisjon – og ofte hevdet synspunkter i strid med de norsk LO har representert. Men de har vært gode allierte i fagbevegelsens arbeid for faglige rettigheter og demokrati – det være seg i de tidligere sovjetiske republikkene eller i den arabiske verden. En splittet amerikansk fagbevegelse gjør ikke FFI og den internasjonale fagbevegelsen sterkere. Det er å håpe at den splittelsen som nå er et faktum, kan reverseres, eller at det i minste, når sårene etter hvert leges, kan bli kameratslige samarbeidsforhold mellom AFL-CIO og CTW. Dette er viktig for FFI og yrkesinternasjonalene, og derved også for LO og våre forbund. Vi må ha en dialog med begge organisasjonene. Selv om CTW foreløpig legger liten vekt på internasjonale spørsmål, kan de ikke stille seg utenfor på sikt. Mye sannsynlig står også de på medlemslisten når den nye globale fagorganisasjonen dannes i november 2006.

Det er i dag to store faglige internasjonaler, Frie Faglige Internasjonale (FFI) og den kristne – World Confederation of Labour (WCL). Først skal de legge seg selv ned og så dannes en ny verdensorganisasjon.