Minister Manuela

– Har du fått drømmejobben?

Hun smiler bredt.

– Med statsrådsskiftet valgte regjeringen å løfte hele arbeidet for likebehandling og mot forskjellsbehandling inn i likestillingspolitikken. Herifra kan vi samordne antidiskrimineringsarbeidet og ikke minst virkemidlene. Nå skal vi ikke bare løfte ut minoritetsgrupper ut av sosialhjelpskøen. Vi snakker om reell likestilling, reell maktfordeling, reell deltakelse. Det er meget spennende å få lede dette arbeidet, sier hun fornøyd.

Radikal endring. 18. oktober i fjor skjer det noe som vil få stor betydning for flere-kulturelle-Norge. Den tidligere franske statsborgeren Manuela Ramin-Osmundsen blir barne-, likestillings- og diskrimineringsminister og overtar samtidig ansvaret for anti-diskriminering.

En time etter, er den energiske kvinnen, opprinnelig født på Martinique, i gang med å gjøre Norge til et mer inkluderende land. Ikke bare for flertallet, men også for mindretallet.

Mektige kvinner. Noen måneder etter får audiens med statsråden. Klokka er fire på ettermiddagen og mange har sin første arbeidsdag etter juleferien. De fleste er på vei ut av svingdøra i Akersgata 59, så vi går mot strømmen. Da vi kommer til statsrådens forværelse er vi nummer to i køen.

Fra veggen smiler flere sterke kvinner til oss. Her er Einfrid Halvorsen, Sissel Rønnbeck, Sylvia Brustad, Inger Louise Valle og mange andre. Det er bare to menn på statsrådveggen. Blant annet en smørblid Matz Sandmann. Karita Bekkemellem, ser ikke fullt så fornøyd ut. Et kvarter på overtid, blir vi ropt opp.

Hennes brune intense øyne smiler mot meg og de mørke øyenbrynene beveger seg lett da hun ber oss om å ta plass og beklager forsinkelsen, mens hun selv fyller vannglasset. Det er noe katteaktig i måten hun beveger seg på, men jeg får ikke inntrykk av at dette er en pusekatt.

Arbeiderpartinåla er på plass. Det er også den røde leppestiften, perleøredobber og et fargerikt smykke under den hvite skjorta. Det glinser også av den tykke gifteringen i gull. Hun er imøtekommende og lar fotografen få fritt spillerom.

Utstråling. Det er en dame stinn av selvtillit, utstråling og sjarm som smyger seg ned i den store stolen rett ovenfor meg.

På den andre siden sitter pressekontakten klar med penn, papir og stoppeklokke. Han gir oss 20 minutter med minister Manuela. Det blir en kort og meget intens samtale, men hun er proff. Ingen tvil om at hun er rett kvinne på rett plass.

Vi ser at hun allerede har fått gjort mye siden hun overtok. Hun har varslet en offensiv mot rasisme og diskriminering.

– Når fordommer resulterer i handlinger som bryter ned andre mennesker slik at de ikke får brukt ressursene sine, er det på tide å ta tak i dem. Det skal være nulltoleranse mot diskriminerende handlinger, sier hun, og det er tydelig et tema som ligger hennes hjerte nær.

På Nordisk Ministerråd sa hun klart og tydelig at vi må inkludere alle diskriminasjonsgrunnlag i tillegg til kjønn i det nordiske samarbeidet om likestilling.

– Norden er mangfoldig, og innbyggerne er forskjellige når det gjelder etnisitet, språk, religion, seksuell orientering og regional tilhørighet, sa hun.

Dessuten har hun satt i gang et arbeid for å øke tilgjengelighet for personer med nedsatt funksjonsevne. Hun brenner for at etniske minoriteter og de med nedsatt funksjonsevne skal bli sett.

– I år har dere også satt i ganget prøveprosjekt med moderat kvotering av innvandrere i 12 statlige virksomheter?

– Ja, vi trenger mer mangfold, ikke enfold. Spørsmålet om å bruke moderat kvotering som virkemiddel, handler om å ta et verdivalg. Det handler om rettferdighet, deltakelse og om det likestilte samfunn, sier Osmundsen. Hun mener det er viktig å vurdere kvalifikasjonene i lys av de jobbene som skal utføres og hvis folk har tilnærmet lik kompetanse, skal de med minoritetsbakgrunn, kvoteres inn i de virksomhetene som er valgt ut.

– Både NAV og integrerings- og mangfoldsdirektoratet har direkte kontakt med innvandrerbefolkningen. Da skulle det bare mangle om det ikke var folk med innvandrerbakgrunn også innad i etatene, ikke sant? spør hun.

Like etter at hun overtok statsrådposten fikk hun også mulighet til å hente inn to nye menn til Mannspanelet som hun hadde arvet fra sin forgjenger. Ramin-Osmundsen valgte da en som er medlem av statens råd for funksjonshemmede og en stillasmontør fra Stord. For henne var det viktig at menn fra alle samfunnslag er representert og deltar i debatten.

– Hvordan går det med arbeidet med verdens første stortingsmelding om mannsrollen?

– Det er fint at vi inkluderer menn i debatten om likestiling. Jeg ser at menn ønsker mer likestilling, mer omsorg og mer deltakelse og skal lytte til dem. Mannspanelet har imponert meg mye fordi de ikke bare er opptatt av seg selv. De ser også kjønnsforskjellene på mange samfunnsareaer. I forhold til lønn, eiendom, politiske arenaer og andre arenaer har fortsatt menn mer makt enn kvinner.

– Hva mener du er de største utfordringene for menn i Norge i dag?

– De må se på eget ansvar til likestilingsspørsmål i forhold til makt og deltakelse. De må også klare å sette ord på hva som er deres særegne utfordringer er og finne arenaer der de kan bidra. De må også selv definere sin maskulinitet, sier hun.

– Har din ektemann bidratt med innspill til deg i forbindelse med dette arbeidet?

– Min egen mann? Hehe. Jeg oppfatter at vi har en god debatt og diskuterer veldig mye hjemme. Vi klarer å leve et liv hvor begge to klarer å være foreldre og profesjonelle og sosiale mennesker. Vi deler oppgaver både etter evne og lyst ut fra at dette er en kabal som må gå opp, forteller hun.

– Føler du tidsklemma?

– Ja, det gjør vi nok både jeg og mannen min. En mann som tar ansvar føler selvsagt tidsklemma.

En mann som ikke føler tidsklemma, mener jeg har et problem i forhold til likestilling. En konsekvens av økt likestiling er økt tidsklemma også for menn. Det bør være en selvfølgelighet og menn må se verdien av dette. Forskningen forteller oss er at menn som kjenner på tidsklemma og lever i et likestilt parforhold, har også større forståelse for hverandres utfordringer, sier hun og smiler bredt. Pressekontakten kremter.

– Hva slags forhold har du til LO?

– Jeg har et godt forhold til LO. Fagbevegelsen tar opp viktige saker. Jeg ønsker at LO også skal klare å se de spesielle utfordringene som grupper som faller utenfor møter. De bør jobbe mer aktivt mot medlemmer som er vanskelig å mobilisere. Ta samfunnsspørsmål som de er opptatt av og utvide repertoaret. Da tror jeg også de klarer å rekruttere flere med minoritetsbakgrunn eller funksjonshemmede til verv og posisjoner, sier hun.

Melvold kremter igjen og tiden vår er oppbrukt.