Myteknuser

Aviser og bokmarkeder flommer for tida nesten over av litteratur om Kina og sommerolympiaden i Beijing. I vår moderne verden blir hukommelsen bare kortere og kortere. Derfor har kanskje mange glemt Julia Lovells bok ”Den kinesiske mur” som ble utmerket oversatt til norsk av Gunnar Nyquist for to år siden.

Boka er en flott historisk gjennomgang av det kinesiske samfunnet med det mest berømte kinesiske byggverket – den lange muren – som viktig kulisse og referansepunkt. Forfatteren, som underviser i kinesisk historie og litteratur ved Universitetet i Cambridge, skriver blant annet følgende i innledningen:

”Men den store muren oppsummerer et verdenssyn som er både mer sammensatt og mindre selvsikkert triumferende enn den grelle visuelle symbolismen det byggverket som nå er kjent som den store muren, antyder: et som avdekker kjernepunkter og forandringer i de lange linjene i kinesisk historie, betydningen av fremmed påvirkning til tross for periodiske forsøk fra Kina på å stenge dem ute, og som byr på et vindu mot Kinas oppfatning av seg selv og av verden utenfor (og vice versa). Straks lagene av myter er skrelt vekk, er muren i realiteten et svært så tjenlig bilde for å forstå Kina. Djevelen er som altid i historiens detaljer.”

Dette er en meget presis oppsummering av hva denn boka forsøker å gjøre. Og den lykkes med sitt forsøk.

Tidsperspektivet er 3000 år. Den starter 1000 år før vår tidsregning og slutter i våre dager. Både det store kjøpesenteret og den store brannmuren (sensuren) er med.

En av de viktigste mytene som boka knekker er den om at den kinesiske muren kan ses fra månen. Dette er altså ikke sant, men byggverket blir ikke noe mindre imponerende av den grunn – noe de fleste som har sett den med egne øyne kan bekrefte.

Det fine med Lovells historiebok er at hun får sagt så mye om kinesisk samfunnsutvikling og den vestlige verdens syn på Kina. Oppramsninger av de ulike kinesiske dynastiene kan være drepende kjedelig lesning. Men når det gjøres på Lovells måte, med det formål samtidig å fortelle murens historie, blir det så mye mer interessant. For muren er på en avgjørende måte viktig også for dagens kinesere og Kina, men det gjelder å forstå den i en mest mulig nyansert sammenheng. Muren blir neppe revet med det første. Lovell avslutter teksten sin sånn:

”Selv om Folkerepublikken i løpet av noen tiår skulle forvandles til et demokrati av den åpne, vestlige, liberale eller George W. Bush-typen (en tanke som virker naiv og usannsynlig), har det kinesiske imperiet for mye historie og for mye historiebevissthet til å oppgi sine årtusengamle særegenheter. Det vil neppe heller miste troen på sin egen kulturelle og politiske egenart eller behovet for å opprettholde grenser og streng grensekontroll, fysisk eller psykisk, for å holde oppsyn med de store flokkene av besøkende, enten de kommer som beundrere med tributt, som håpefulle handelsmenn eller som grådige, misunnelige aggressorer. Kina vil, ser det ut til, alltid ha sine store murer.”

”Den kinesiske mur”, med undertittelen ”Kina mot verden” anbefales på det varmeste.