Naturtilstanden

Under dette treet lå presanger, donert og pakket inn. Men hvem andre kan presanger være til enn meg, meg, meg? De to raidet julepresangbeholdningen, før den giktiske frelsesoffiseren som voktet gryta og gavene fikk stavret seg bort og forhindret ranet. Misbilligende siddisfruer glodde på oss uansvarlige foreldre, som hadde unger som ikke skjønte at disse gavene var til de som ikke er like heldige som oss, som det heter i festtaler nå rundt jul. De to små frøknene var imidlertid strålende fornøyde med fangsten, og kunne ikke gitt mer blaffen i de trengende. Det var Barbie til og med, noe de aldri hadde sett snurten av i sine forsøksvis politisk korrekte hjem.

I slike situasjoner er det selvsagt mest fristende å skylde på forbytting på fødestua eller å benekte enhver forbindelse til avkommet. Men stoisk pakket vi inn gavene igjen og evakuerte, våre venner med sin gavetyv og vi med vår.

I år var planen å holde oss langt unna Frelsesarmeens juletre og gaveinnsamling, for å unngå pinlige repriser. Helt til det tikket inn en epost fra barnehagen: I neste uke drar vi ned til byen i adventstida, og «så gir hvert barn bort en presang til de barna som ikke er like heldige som dem» – via Frelsesarmeen. Jeg kjøpte pliktskyldigst inn en gave som veslejenta kunne gi bort. Hun tok den lynraskt inn på gaveradaren. Nei, den skal du gi bort, den er ikke til deg men ###fra### deg og til et annet barn, forsøkte jeg. Pedagogisk. Først lo hun litt. Du ej så mossom, du mamma. Deretter beveget leppene seg nedover og stemmevolumet oppover. Det eskalerte. Til slutt lå hun i krampegråt og rullet seg rasende rundt på gangstien langs Akerselva. Nei, jeg vil ikke gi bort. Jeg skal ha gaver. Jeg, jeg, jeg!

Så er det bare å håpe og be om at det ikke finnes noen til stede med et kamera for å dokumentere skrekkscenene som vil utspille seg ved den offisielle overrekkelsen på Universitetsplassen. Og konklusjonen? Sosialisme er ikke menneskets naturtilstand. I hvert fall ikke i juletida.

LO-Aktuelt nr. 20-2007