Nettverk

Enkelte har da også nettverk. I hvert fall på facebook. Men et nettverk av innflytelsesrike og andre nyrike venner er det nesten bare makteliten som har.

Hva som er høna og hva som er egget, blir verre og verre å finne ut av – også for gravende journalister. Vi andre må nøye oss med å lese om disse nettverkene i VGs Rampelys og Se og Hør.

Da jeg vokste opp, var familiene mye større enn de er i dag. Den gangen var det heller ikke mange ektepar som skilte seg og ble uvenner for livet. Familien var det beste vern du kunne få, det var ditt nettverk. Blodet var tykkere enn vann enda vannet aldri har smakt bedre enn da. Ville du ha jobb etter endt real- eller framhaldskole, ordnet fattern eller en snill onkel den saken. De snakket med sjefen eller en annen kollega, og du var sikret et evig arbeidsliv helt fram til du ikke orket mer og stupte på post. Avtalefestet pensjon var ikke funnet opp den gangen. Familienettverket var en slags light-utgave av den praksis som den sicilianske mafiaen har overlevd flere generasjoner på.

Så kom Bob Dylan og tidene skiftet. Ekteskapene begynte å gå i oppløsning, og mange av oss fikk mer opplysning. Dermed ville ingen ha samme jobb og arbeidsplass som fattern, en fremmedgjort fugl som for lengst hadde flyttet hjemmefra til en tilsynelatende vakrere og yngre utgave av muttern, påfallende lik hvordan hun så ut på det litt blasse svart-hvite bryllupsbilde som henger på veggen i entreen. Vi hadde ikke noe annet valg enn å legge ut på reise vi heller. Klassereise. Og den reisen er om lag som gjøkens, du blir jævlig god til å skite i andres reir. Du blir god til å argumentere og til å ha minst to tanker i hodet samtidig. Men nye venner får du ikke. Og foreldrene, om de er i live har reist på hytta eller sammen med Carl I. Hagen til Spania og snakker mest om snøen som falt i fjor eller om prisene på bensin og brennevin. D’ække lett å bygge nettverk på sånt. Til og med facebook, en av de få bøkene som ikke interesserer meg, strekker ikke til her.

Det fins gode og dårlige nettverk, gode og dårlige venner. Det har både Manuela Ramin-Osmundsen, Gerd-Liv Valla og mange norske fengselsinnsatte fått erfare. Kriminalomsorgsansatte med et nettverk på jobb, det vil si gode, ansvarsfulle kolleger, kan regne med støtte og sympati når jobben butter imot og de blir møtt av aggressive fanger. Det lover godt for en framtidsrettet og trygg kriminalomsorg.

De innsatte har også behov for nettverk. Ikke minst et nettverk de kan støtte seg på den dagen de igjen står utenfor murene. En del av den jobben kontaktbetjenter og andre kriminalomsorgsarbeidere, friomsorgen inkludert, hjelper dem med er å reparere de gamle vennskap og familierelasjoner som har noen verdi. Mye av kvaliteten på ettervernet avhenger av om de lykkes med dette. I svensk kriminalvård jobbes det med innsattes nettverkbygging. Jeg veit dette arbeidet er høyt prioritert ved Hassel fengsel også.

Mitt nettverk er lite. Men i forrige uke hadde jeg tannverk og ringte en jeg møtte for snart 40 år siden. Bare kom du, sa han, så skal vi se på saken. Og det gjorde han. Da jeg gikk fra tannlegen, hadde jeg lært at noen venner ruster aldri.