Noe som mangler

Da jeg rydda opp i tinga etter mora mi, fant jeg ei bok fra husmorskolen med notater fra samfunnslære og helselære, husmortips og oppskrifter. Alt sammen ført inn med sirlig håndskrift. Og like sirlig har mora mi limt inn utklipp fra ukeblader, som: Kan De brette en serviett? Om hvordan du bretter en serviett til Den franske lilje eller Den dobbelte vifte. For, som det står:

En forseggjort, pent brettet serviett er den lille prikken over hver kuvert som gjør helhetsinntrykket, og som gir gjestene følelse av at vertinnen har lagt seg ekstra i selen.

Jeg er ikke i tvil om at mora mi la seg i selen til jul, og det ikke bare på grunn av de festbretta serviettene, men kanskje mest det høye stressnivået. Alt skulle være på plass innen julaften.

Jeg husker ei jul da det ikke var det. Noe mangla. Hvis jeg husker riktig så var det melisen til kakepynten og fløta til riskremen. Og det jeg husker svært godt er at mora mi ville ha meg til å handle de tinga og det akkurat da Donald Duck & vennene hans, juletegnefilmene, skulle til å begynne.

Men jeg har aldri vært en unge i uttalt opposisjon til foreldra mine og var det heller ikke da. Jeg var blitt ti og visste at det uttrykket mora mi hadde, betydde alvor. Det mangla noe. Og jeg måtte bøte på det.

Jeg reiste meg fra stolen, vel ikke uten et snev av treghet i systemet. Jeg lot TV-en stå på, tok imot penga fra mora mi, og hørte henne prente inn de to tinga jeg måtte komme hjem med, mens jeg så på TV-skjermen der Mikke pynta juletreet med motarbeiding eller bearbeiding ettersom hvordan man ser det, fra de to ekornene Snipp og Snapp.

Mora mi dro meg ut i gangen, fant fram støvler, jakke og lue, fikk det på og dytta meg ut døra mens hun ropte hvor kort tid det var igjen til butikken stengte. Jeg løp ut i gata og over veien, til det som om sommeren er en snarvei, men om vinteren en snødumpeplass for måkebilen.

Da jeg hadde klatra opp den haugen, sto støvelen min igjen. Sokken var halvveis av, så den måtte jeg også få orden på før støvelen. Da alt var på plass, så jeg på klokka og oppdaga hvor dårlig tid jeg hadde. Fløte og melis, sa jeg inni meg, og løp.

Utafor butikken var det mange biler, flere sto med motoren i gang og bak ratta satt mannfolk og venta på det jeg antok var konene, for inne i butikken var det damer, masse damer, noen like ville som mora mi. Det gjorde meg nervøs.

Jeg glemte hva jeg skulle ha. Jeg løp langs reolene med matvarer i håp om å se det jeg skulle huske. Jeg tok runden på ny, og ble snakka til av ei dame som jobba der, som sa jeg ikke måtte løpe sånn inne i butikken og at de dessuten stengte snart.

Dama dreiv og rydda på plass varer, i kurven hennes lå de to tinga jeg trengte. Fløte og melis. Jeg tok dem, takka, og løp til kassakøen.

Jeg så på klokka og tenkte på mora mi som venta. Det ble min tur. Jeg betalte, og sprang ut skyvedøra i glass. Og besvimte. Det må jeg ha gjort. For da jeg våkna lå jeg i den oppmåka snøhaugen rett utafor butikken.

Det første jeg kjente var at jeg var kald, så kjente jeg eksoslukta fra bilene med de ventende mennene.

Først tenkte jeg på om noen hadde sett meg, og den tanken fylte meg med skam. Jeg kom meg på beina. Og så tenkte jeg på at hvis det nå var sånn at noen hadde sett meg, hvorfor var det da ingen av mennene i bilene eller damene på vei ut av butikken som kom bort og hjalp meg? Så de meg ligge der og gikk rett forbi med handleposene sine? Det tenkte jeg på, og løp hjem.

Jeg rakk Timmy Gresshoppe-sangen, den When you wish upon a star, den jeg likte så godt, jeg hørte mora mi styre på kjøkkenet og Timmy sin sang, men det var likevel noe som mangla. Og jeg tenkte på den episoden her om dagen.

Jeg passerte butikkvinduene i sentrum, alt du får en følelse av at du må ha, hvis ikke mangler du noe. Og i et vindu, på en plakat, var det begrunna hvorfor du skulle kjøpe: Because you are worth it.

Rett utafor butikken satt en fyr med plakaten: Jeg er sulten. Det rakk jeg å se før jeg ble skubba videre av ei dame med minst fire bæreposer. Og da tenkte jeg på den episoden.

Og nå benytter jeg anledninga til å ønske leserne en riktig god jul med føde for mage, hode og hjerte. Med unga i sentrum.