Norge som et nordisk unntak under NHOs klamme hånd

Grunnleggende dreier streikene i privat sektor seg om det samme: Arbeidsgiverne - med NHO i spissen - avslår normale forhandlinger med en påstand om at de kjemper for viktige prinsipper. Dette er et råkjør mot sannheten:

I avisstreiken påstås det å handle om eiernes styringsrett - til tross for at flere andre bedrifter (NRK) har pensjonsordninger i sine tariffavtaler og derfor må komme til enighet med sine ansatte om ordningen skal svekkes.

I hotell- og restaurantstreiken hevdet de at kravet vil utgjøre mer enn det andre har fått, og derfor bryter med prinsippet om frontfag - til tross for at de forsøker å ramme de svakeste av de svake på pungen.

Og i vår transportstreik, der vi har krevd et eget tillegg for de fagorganiserte, hevder de at dette er et udemokratisk prinsipp - til tross for at dette bare er en av mange kjente og praktiserte måter å styrke fagbevegelsen på. De avviser kategorisk å snakke om alternativer eller overgangsordninger, og de har bestemt seg for å presse bedrifter som har et slikt tarifftillegg, til å omgjøre beslutningen. Snakk om demokrati og mangfold. For oss er det åpenbart at dette bevisste kjøret på prinsipper har tatt fornuftens plass. Nå vil NHO vise sin makt, de vil svekke fagbevegelsen.

Gang på gang de siste ukene har arbeidsgiverne i Handels- og servicenæringens Hovedorganisasjon sagt at de setter stor pris på et organisert arbeidsliv, og at de gjerne vil gjøre noe for å styrke fagorganisasjonene. Bare så synd at de aldri vil si hvordan - alle ideer som kan bidra til dette i praksis, avvises uten å blunke - enten det er snakk om å få lønnstillegget senere (krav fra Handel og Kontor) eller at de uorganiserte må søke skriftlig om å få tillegget i ettertid (Norsk Arbeidsmannsforbund har fått aksept for dette). Vi som nå er i streik, kan ikke lenger tro på deres uttalte gode vilje.

Det er spørsmålet om fagbevegelsens sentrale rolle vår snart fire uker gamle streik dreier seg om. Bakgrunnen er den gradvise svekkelsen av oppslutningen om norske fagforeninger. En av grunnene er at de uorganiserte kan operere som gratispassasjerer - de får tilgang til alle de godene som fagbevegelsen forhandler fram; en femte ferieuke, et godt lønnstillegg, en god pensjonsordning.

Disse gratispassasjerene surfer på det den organiserte fagbevegelsen skaffer til veie av fordeler. På en måte kan en forstå mange av dem. De har levd i Norge i etterkrigstida, og i hele denne perioden har en sterk fagbevegelse ledet an for å balansere arbeidsgivernes makt. Som også tilfellet har vært i våre nordiske naboland. Det er dette institusjonaliserte samarbeidet som har gitt opphav til begrepet 'den nordiske modellen' - et unikt system i verden på grunn av sine gode resultater for hele samfunnet.

En FAFO-rapport om den varierende organisasjonsgraden i ulike land dokumenterer hvordan den norske fagbevegelsen er relativt svekket i forhold til de andre nordiske landene. Fra å være en gitt del av den ledende nordiske gruppen, har vi blitt degradert til en mellomposisjon, sammen med Belgia. Og til tross for at det er et stykke ned til landene der fagbevegelsen har en meget lav organisasjonsprosent, er det viktig å huske på at land som Tyskland, Østerrike og Storbritannia for et tiår eller to siden befant seg rundt dagens norske organisasjonsnivå. Selv om det ennå ikke er noen grunn til å male fanden på veggen, er det viktig å gjøre noe aktivt for å sikre at den nordiske modellen overlever også i Norge.

Den nevnte FAFO-rapporten redegjør for hvorfor Norge er blitt et unntak i nordisk sammenheng. Her pekes særlig på at fagforeningene i våre naboland fortsatt administrerer arbeidsledighetstrygden i egne frivillige A-kasser. Dette er det avgjørende virkemiddelet for å få opp organisasjonsgraden i disse landene.

I Norge har fagforeningene fått en annen form for støtte gjennom skattefradrag for kontingenten - på linje med mange ideelle organisasjoner. Dette ble innført i 1977, men er siden kraftig redusert - og fradraget er i dag 1800 kroner. Konklusjonen i rapporten om norske virkemidler for å øke oppslutningen om fagbevegelsen er: 'Utbredelsen av slike virkemidler i Norge ikke høy. Vel så viktig er det at debatten om slike virkemidler er kommet kort i Norge'.

Det er mot denne bakgrunnen man må forstå at forbundene har krevd - og nå streiker for et eget tarifftillegg til de som er organiserte. Dette er et virkemiddel som er tillatt i flere andre land, og som også er innført ved bussbedriften Connex i Stavanger.

Men det viktigste for oss er likevel at et tarifftillegg for organiserte bare er ett blant flere virkemidler for å oppnå det samme - og vi er villige til å forhandle om hvilket som er best egnet i vår bransje.

Det er altså denne diskusjonen om virkemidler som NHO og HSH har gjort til et spørsmål om demokrati, til et spørsmål om organisasjonsfrihet, til en kamp om et ufravikelig prinsipp. Dette er et drøyt stykke demagogi.

Det er NHOs klamme hånd

som hviler over årets streiker. Men, har de glemt hva de selv har underskrevet på i Hovedavtalene med LO og YS: 'Et velorganisert arbeidsliv er en styrke for arbeidstakernes og arbeidsgivernes organisasjoner og for samfunnet som helhet. I kraft av å representere brede interesser ivaretar LO/YS og NHO et samfunnsmessig helhetssyn'.

Eller tror de at dette kommer av seg selv?