Og fargen er?

Blir det noe enklere hvis du kan velge denne versjonen: ”Regjeringen vil føre en politikk bygget på rettferdighet og fellesskap; som er forankret i et levende folkestyre, en bærekraftig utvikling, et sosialt og samfunnskritisk engasjement, vår nasjonale kulturarv og de humanistiske verdier og ideer.”

Den observante leser vil oppdage to avslørende honnørord – valgfrihet og fellesskap. Det første sitatet er hentet fra Bondevik II-regjeringens proposisjon om statsbudsjettet for 2006. Det andre sitatet er fra gårsdagens politiske plattform for den rødgrønne flertallsregjeringen. Men det er fullt mulig å finne formuleringer som forkludrer en slik enkel ideologisk inndeling mellom fellesskap kontra individets valgfrihet. De rødgrønne sier at de vil føre en politikk som bidrar til frihet for den enkelte. Men understreker i neste setning at ”sterke fellesskap er den beste grunnmur enkeltmenneskene kan bygge sine individuelle livsprosjekter på”.

Og den avtroppende Bondevik-regjeringen har sagt mye fint om både solidaritet og velferdssamfunn. For en utenforstående kan det være nesten umulig å se hvor de dype politiske motsetningene går. Selv etter en valgkamp hvor alle eksperter var enige om at de ideologiske skillelinjene framstod som tydeligere enn på svært lenge.

En sammenligning mellom dagens forslag til statsbudsjett og gårsdagens presentasjon av den rødgrønne politiske plattformen, vil heller ikke gi deg noen aha-opplevelse. Noen tydelige avvik er det riktig nok. Regjeringen legger opp til en vekst i kommuneøkonomien på om lag 2,9 milliarder kroner, mens de rødgrønne har lovet 5,4 milliarder kroner mer til kommunene. Finansminister Per-Kristian Foss frister derimot med lavere toppskatt og økt minstefradrag som vil gi skattelettelser på rundt 8 milliarder kroner. De milliardene vil de rødgrønne bruke på andre formål og har varslet at skattenivået for 2004 skal videreføres. Det innebærer en skatteskjerpelse på ytterligere noen milliarder. Ved siden av å prioritere kroner til den enkelte framfor mer penger til fellesskapet er også den sosiale profilen en del av skattebildet. Og her har Bondevik II klart prioritert de mer privilegerte i samfunnet. Den sosialt skjeve profilen blir ytterligere styrket av rundt 2,6 milliarder kroner i økte egenandeler i løpet av regjeringsperioden.

Og det er først når man ser Bondevik-regjeringens politikk over flere år at den tydelige høyredreiningen blir åpenbar. De rødgrønnes politiske plattform for den kommende stortingsperioden signaliserer like klart en kursendring. Reaksjonene fra fagbevegelsen er derfor svært positiv. Ikke bare vil Stoltenberg-regjeringen reversere de arbeidslivsvedtakene fagbevegelsen oppfatter som negative, men også på en rekke andre områder varsles det en annen politikk. Det gjelder innenfor jernbane, post, næringsliv og industri, arbeidsmarked, tjenestemannslov og kommunal sektor. Og når både industriforbundene i LO og miljøvernorganisasjonene jubler, er det nesten så man bør klype seg i armen. Selv alltid kritiske Klassekampen har komponert en førsteside med begeistring og historisk sus.

Men det som gjelder for Bondevik-regjeringen vil også til slutt gjelde for Stoltenbergs kvinner og menn. De vil ikke bli vurdert etter de fine innledende programerklæringene, men etter de mange små vedtakene som fattes og politikken som føres. Først om noen år vil det være mulig å se om regjeringen gjennom en helhetlig politikk har foretatt den varslete kursendringen.

Men det hjelper å være begeistret før hverdagen begynner.