Ønsker kvotering av kvinner i Fellesforbundet

I løpet av et kvart århundre har Fellesforbundet utviklet seg fra mannsbastion til blandakor. Det har absolutt skjedd en positiv utvikling siden starten – kvinnene er blitt mer synlige, mener sekretær Liv Christiansen.

– Men jeg blir litt oppgitt når selv kvinner sier at de heller vil velge en mann, hvis kvinnen ikke er god nok. Da snur de tingene helt på hodet. Ingen spør om mennene er gode nok. Derfor mener jeg at kvotering kan være både riktig og viktig – en mulighet for kvinner til å bevise at de kan, sier hun.

Få kvinner var synlige

«Jern-Ellen» var faglig kjendis i det nye Fellesforbundet for 25 år siden. Alle visste hvem Ellen Stensrud i Oslo Jern og Metall var: En ung kvinne med klare meninger, som skremte vannet av arbeidsgivere. På kongressen i mai går hun av som LOs hovedkasserer.

Utenom Jern-Ellen var Fellesforbundets tillitsvalgte kvinner lite synlige utad. Magasinets fotoreportasje fra stiftelseslandsmøtet på Sjølyst i 1988 viser en kjempesal, men ingen kvinner. Daværende statsminister Gro Harlem Brundtland er unntaket. I bladets forhåndsstoff fra den store begivenheten finner vi heller ikke kvinneandelen nevnt.

Ledelse uten skjørt

Men på pressekonferansen etter landsmøtet fikk ledelsen likestilling i fleisen. Tittelen på saken er «Ledelse uten skjørt». En mannlig journalist spør:

– Hvor blir kjønnskvoteringen av i det nye forbundet? Dere ser jo ut som et sovjetisk politbyrå!

Dette kom uventet på de nyvalgte. Forbundsleder John Stene svarte at i industrien var man ikke så opptatt av kjønnsroller, men kvinnene ville gjøre seg mer gjeldende etter hvert. Antallet kvinnelige medlemmer var også relativt lavt, med Bekledning som unntaket, bemerket han.

Da Liv Christiansen ble ansatt i forbundet åtte år senere, var det bare tre kvinner blant de faglige sekretærene, alle fra Bekledning (Teko). Anne Marie Pettersen, som gikk av etter forrige landsmøte, i 2011, var lenge den eneste kvinnen i forbundsledelsen, og første leder i forbundets likestillingsutvalg. Anne Maries portrett henger nå på plass i Samfunnssalen i Oslo, blant kvinner som har hatt stor betydning for fagbevegelsen.

Mange forværelsesdamer

Selv om Jernborgen på Lilletorget manglet kvinnelige tillitsvalgte i starten, var det til gjengjeld mange ansatte kvinner. Det store flertallet var kontorsekretærer, som blant annet renskrev brev og saksdokumenter for de faglige sekretærene. Mange tillitsvalgte behersket ikke maskinskrivingens edle kunst. Dette var før internettets tid, og kontorene var utstyrt med elektriske skrivemaskiner, med rettetast.

I dag er sekretærene selvdrevne og stillingene på kontorsektoren profesjonalisert – de ansatte har selvstendige oppgaver.

Det skulle gå innpå 20 år før kvinneandelen blant de yrkesaktive medlemmene begynte å øke nevneverdig. Tekoindustriens kvinner ble rammet av utflagging, og innenfor de andre bransjene var kvinnene i sterkt mindretall. Først da kvinnene fra Grafisk Forbund toget inn i 2006 og Hotell og Restaurant-kvinnene kom året etter, begynte det å monne litt.

– Veldig skuffende

Vi hopper 23 år fram i tid, til landsmøtet 2011. Et nytt valg endte på samme måte: En ledelse uten skjørt. Mens valgresultatet i 1988 avspeilet at man ikke tenkte på eller la vekt på kvinnerepresentasjon, må resultatet for snart to år siden kanskje kalles en arbeidsulykke.

– Valget på siste landsmøte var veldig skuffende. Jeg kunne ikke tenkt meg at det skulle gå slik, selv om tallet på valgte ledere skulle ned fra tolv og til sju. Vi var tre kvinner i ledelsen, og med ett slag ingen. Neste gang må det komme to kvinner, for å gjenspeile medlemsmassen, sier sekretær Liv Christiansen.

Hun syns derfor det er veldig bra at forbundet har ansatt to unge kvinner som sekretærer i tariffavdelingen, nemlig Kine Asper og Cathrine Ulvøy. Slik er også litt av skaden fra landsmøtet blitt reparert.

Pyntedokka på klubbkontoret

Liv har en tydelig stemme. Hun har frontet verftssaken i rettsapparatet for Fellesforbundet, hele veien til Høyesterett. Så arbeidsgivere, og verftsbosser i særdeleshet, de må ikke tro at de kan komme her og komme her ...

61-åringen begynte på Larvik Jernstøperi i 1978. Det ble starten på en lang faglig karriere, først som klubbleder, senere som sekretær i tariffavdelingen på forbundskontoret, og fra 1999 tre landsmøteperioder som forbundssekretær med ansvar for Verkstedoverenskomsten. Men pendlinga fra Larvik tok mye krefter, og etter siste landsmøte gikk hun over til å arbeide med tariffsaker fra distriktskontoret i Tønsberg.

– Tida på støperiet var fin, men også tøff. Jeg var en av 20 kvinner på en arbeidsplass med over 200 menn, mange hadde vært der i alle år. En kalte meg «pøntedokka på klubbkontoret».

Likevel: Jeg følte at jeg ble fort anerkjent. Å være kvinne og tillitsvalgt har vært veldig fint. Har aldri følt meg diskriminert, eller stanga i glasstaket. På den annen side, de hadde kanskje ikke turt å gjøre noe annet, tilføyer hun og ler.

Kvinnelønna

– Her om dagen bladde jeg gjennom Verkstedoverenskomsten for 1966. Der var det en egen paragraf: Kvinner. Med lavere lønnssatser. I 1968 var den paragrafen borte, forteller Liv.

Både Hovedavtalen og tariffavtalene inneholder verktøy for å innføre mer likestilling. I 1996 åpnet tariffoppgjøret for lokale likestillingsavtaler i bedriftene. Forbundet fikk sitt likestillings- og likeverdsutvalg. Men ute i bedriftene gikk arbeidet tregt. Lønnsgapet krympet heller ikke merkbart. Det var stadig noen uforklarlige lønnsforskjeller.

Forbundet mener likevel at lavlønnsprofil er en bedre vei å gå for å minske lønnsgapet som nå er på rundt 13 prosent, enn å gi utvalgte grupper et lønnsløft i form av en kvinnepott.

VO først med ammefri

– Er Fellesforbundet fortsatt et «gubbeforbund»?

– Nei, det er det slett ikke, svarer Liv.

Hun er jo selveste frontfagsdama, og er veldig opptatt av at forbundet skal jobbe for et sterkere frontfag. Dette gir også resultater for kvinners rettigheter i arbeidslivet. Verkstedoverenskomsten har vært nødt til å gå i front også når det gjelder likestilling, påpeker hun. For eksempel kvinnekravet om ammefri.

– Verkstedoverenskomsten var for eksempel den første som fikk inn bestemmelser om fri til amming i arbeidstida, mens store kvinneforbund fikk den retten senere. Nå sier barneministeren at alle nybakte mødre skal ha rett til ammefri.

Når det gjelder arbeidstid og tilrettelegging for småbarnsforeldre, blir dette i stor grad ordnet ved lokale forhandlinger, sier Liv.

Da hun ble ansatt i 1996, hadde Fellesforbundet 11 prosent yrkesaktive kvinner. I dag er tallet vel 16 prosent. Så mellom to uheldige valg har bassrøstene likevel fått selskap av noen flere kvinnestemmer.