Rapport fra de dype skoger

Det firmaet jeg gikk i læra i hadde en del jobber for et firma som het Olaf Osvold. Firmaet var et av de få store entreprenørfirmaene som ikke pådro seg bot etter krigen. De andre fikk bot for å ha utført flere større arbeider for den tyske okkupasjonsmakta. Dette gjorde at firmaet Osvold blei premiert i etterkrigstida av offentlige byggherrer, OBOS og den mer patriotiske delen av private byggherrer.

Da vi jobba for firmaet var det blitt overtatt av sønnen Harald Osvold. Han blei seinere mer kjent, eller kanskje heller, mer berykta som eiendomsspekulant.

I firmaet jobba det en del folk fra Eidskog, en liten plass i det sørlige Hedemark ikke langt fra grensa mot Sverige. Herfra blei det fortalt mange historier. Her er en jeg husker.

Langt inne på skauen bodde det en liten hillbilly-aktig familie. Den bestod av en enkemann og hans tre voksne sønner. Familien hadde en feide gående med kommunen om tomtegrenser. Og forholdet mellom kommuneledelsen og familien var alt annet enn hjertelig.

Hvert år holdt kommunen et selskap for bygdas innbyggere. Det blei servert lapskaus. Og våre fire hillbillier var også til stede. Mens lapskausen blei fortært rundt bordene, hørtes plutselig et vræl. Faren hadde reist seg. «Au!!!» Skreik gubben. Han tok noe ut av kjeften. «Men fa`en!» stønna gubben. «Dette er jo ei tann! Men det er ikke mi tann, det er ei hundetann!!» Vrælet la en demper på både stemningen og matlysten. Gubben – kommunen: 1-0!

Den påfølgende vinteren daua gubben. Men sønna meldte aldri fra om dødsfallet. De fortsatte som før å heve alderstrygden hans på postkontoret. Og ikke nok med det: De bar liket av gubben ut på et jorde der han fungerte som åte for revejakt. (Den gang var det skuddpremie på rev.)

Men alt dette kom for en dag. Sønna blei tiltalt for trygdemisbruk og likskjending. I den påfølgende rettsaka spurte aktor den eldste av sønna åssen de kunne finne på noe sånt. Han svarte: «Du må skjønne at detta er den første og eneste gangen gubben har gjort virkelig nytte for seg!»