Rødlistefagene

En biologisk art som er sjelden eller truet av utryddelse, havner på rødlista. Små håndverksfag har sin egen «rødliste». Bare et fåtall håndverkere holder fortidens arbeidsteknikker og metoder i hevd. Derfor jobber Senter for immateriell kulturarv med å dokumentere gamle håndverksteknikker som holder på å dø ut.

I 2013 står 41 yrker på lista over verneverdige fag. De fleste av disse er «fellesforbunds-yrker». Håndverkerne jobber med metall, tre, skinn, glass, papir og tekstiler. Fram til i år sto også hovslager på lista.

Felles for disse tradisjonshåndverkerne er at de liker å skape noe med hendene og bruke sin kreativitet. De syns det er spennende og tilfredsstillende å være med på hele prosessen, fra materialvalg til ferdig produkt. Håndverksarbeid er realt, fysisk arbeid, men samtidig mindre stressende enn industriproduksjon.

Bli med til Hadeland, til ei smie som oser av entusiasme, kreativitet og stolthet.

Kullet i essen freser. Når enden av en stålstang er blitt rødglødende, legger smeden den på ambolten, og lærlingen drar til med slegga for å forme jernet. En luftdrevet hammer overtar dunkinga mot jernstang og trommehinner. Underveis kan det bli ganske mye banning.

– Jeg skulle rett i Nordsjøen, så jeg utdanna meg til sveiser. Men det ble for kjedelig. Så jeg utdanna meg til smed, forteller Stavanger-mannen Helge Brynie. Han utfolder sin kunstneriske sans og kreativitet i et tradisjonelt håndverksyrke som krever hardt fysisk arbeid. Smedfaget er tre tusen år gammelt. Som smed skal du kunne gjenskape enhver bygningsdetalj i stål fra antikken og fram til i dag.

I dag driver 39-åringen Brynie Designsmie, med suksess. Uten logo på bilen eller oppegående hjemmeside. Oppdragene strømmer inn. Og kundene befinner seg i Oslo, som oftest i vest. Det er ikke uvanlig at en staselig smijernsport kan komme på hundre tusen eller mer.

– Ja, det er mye penger. Men så har vi også lagt vår stolthet og vårt hjerteblod i produktet, påpeker mestersmeden. Porten skal jo være både vakker og funksjonell.

Hyllemeter med bøker fra tidligere tiders smedkunst gir ham inspirasjon til dekorativ utforming. Det går mye i porter, gjerder, lamper, lysekroner, alt i skreddersøm. Offentlige oppdrag blir det også. For eksempel nye kirkegårdporter.

Trass i travle dager, rik blir man ikke. Men det går rundt, som Helge sier. For mannen er idealist. Kunden kommer med idé eller bilde, Helge tegner og produserer fra scratch, alt til fast pris. Stadig noe nytt. Og strever han og bruker lang tid, blir det feil å belaste kunden.

– Jeg forventer jo av meg selv at jeg burde fått det til raskere, sier han beskjedent. Det er nok grådighet i samfunnet fra før.

– Jeg trives og er min egen herre. Det gjelder å finne balansen mellom et tradisjonshåndverk og å klare seg økonomisk. Egentlig ville jeg produsert for salg, men da måtte jeg ha ansatt tre mann.

To ildsjeler

Helge var den siste i landet som ble utdanna smed før Reform 94. Nå er faget i ferd med å dø ut, kanskje er det 170 smeder totalt. Sveise- og platearbeideren gjør smedens jobb.

Helge anbefaler ungdom som vil bli smed, og som er forberedt på hardt fysisk arbeid, å ta direkte kontakt med et verksted.

Sjøl tok han inn Anders Helseth for to år siden. En uvanlig lærling, like gammel som mesteren. Og i likhet med mesteren en ildsjel. Anders er utdannet teknisk konservator og arkeolog. Med tre års utdanningspermisjon fra UiO Kulturhistorisk avdeling har han fått mulighet til å lære seg praktisk smedarbeid. I tillegg til å kunne konservere gammelt jern, kan han nå forme og lage jern også.

Anders er opptatt av at historie og kultur må formidles. Derfor pleier han å smi og slåss med sverd på Middelalderfestivalen i Oslo, kledd i vikingdrakt.

– Å lage noe med hendene gir oss mennesker en dyp tilfredsstillelse, fastslår læregutten. Etter hvert skal Helge ta inn en ny lærling i designsmia. Blir det deg?

Som blyglassmester holder Tone Stensrud middelalderens glassteknikk levende.

Dagslyset faller vakkert gjennom en fredsdue i svev, omgitt av sarte blåtoner.

– Vårt siste prosjekt, til Thomaskirken i Tønsberg. Det fine med glass er at det kaster fargene innover, sier Tone Stensrud, når Magasinet besøker henne på verkstedet på St. Hanshaugen i Oslo.

Her er glass i all verdens farger, ulike kvaliteter og tykkelser. Verktøyet Tone bruker – blykniv, glass-skjærer, en liten hammer, avbitertang og loddebolt – er det samme som ble brukt av middelalderens glasskunstnere, da de utsmykket kirker med motiver fra bibelhistorien.

– Hva er det som er spesielt med blyglass?

– Det er veldig elastisk. Blyet er mykt og føyelig, slik at du kan lage de fineste buer. Det spesielle med blyglassteknikken, er at når noe er knust, kan du felle inn en ny glassbit, uten å ødelegge det øvrige glasset. Vi har inntil 60 år gammelt glass på lager. Har du samme type glass, vil ingen kunne se reparasjonen, forklarer Tone.

Med loddebolten fjerner hun forsiktig tinnlegeringen som holder glassfeltet, og skjærer ut den ødelagte biten. Skikkelig pirkearbeid.

– Jeg fryder meg hver dag. Det er stadig noe nytt å lære, og materialet har utrolig mange muligheter.

Sier kunstglassmesteren og blar gjennom pc-bilder av ferdige prosjekter – glasskunst levert til kirker over hele landet, offentlige bygninger, cruiseskip, eldre bygårder med glassmalerier i opp¬gangene. Skulpturer og gjenstander. Og bygningselementer. For eksempel alle innvendige dører i fire etasjer på ernæringsinstituttet på Gaustad, med hvert sitt motiv i blyglass.

Pilkington og andre fellesforbundsbedrifter er leverandører av sikkerhetsglass og isolerglass.

– Hvorfor bestemte du deg for å lære dette faget?

– Jeg var veldig sikker på at jeg ikke skulle bli kontordame eller jobbe i bank. Allerede i sjette klasse i folkeskolen visste jeg at jeg skulle bli glassmester, slik som faren min.

Og jeg ble den første jenta som gikk i blyglasslære. Men det var nesten umulig å få læreplass i 1965. Fikk nei overalt: Jenter ble bare gravide, det var ikke doer osv. Til slutt klaffet det. Og jeg fikk være med på mange store jobber, blant annet Ishavskatedralen i Tromsø.

Hun startet eget firma på Nesodden i 1971. I 1986 fikk hun kjøpt verktøyet og glasslageret etter sin tidligere arbeidsgiver, flyttet til Oslo og omdøpte firmaet til Norsk Kunstglass.

Her er to fast ansatte, den ene har gått i læra her. Når store montasjejobber skal gjøres, hyrer hun inn en ekstra mester i glassfaget.

Bomben i regjeringskvartalet sørget for at mye gammelt kunstglass i området gikk føyka. Tones verksted fikk i oppdrag å restaurere tre bygninger. Høyesterettsbygningen hadde fått blåst ut det meste, og i den svenske kirken på Hammersborg måtte alt glass plukkes ned.

Det har vært mye jobb, og Tone måtte leie inn to pensjonerte svenner på halvtid, forteller hun.

– Disse jobbene har gitt gode inntekter. Men ellers er kunstglass ikke særlig lukrativt. Ved store offentlige oppdrag kan også utlandske firmaer gi bud. Glassbransjen i Norge er liten, og dersom kunnskapen skal bevares, er det viktig at norske verksteder får jobbene, sier mesteren.

– Selv om vi tar reparasjoner, er det mest gøy å lage nytt og eget. For eksempel fat, der et motiv er smeltet inn i glasset rundt. En teknikk som kalles fusing. Innen blyglassfaget er det mange ulike teknikker, mange flere enn det dagens fagprøve tilsier.

En kunde kommer styrtende inn:

– Kan du løse en akutt familie- og snekkerkrise, spør karen, som pusser opp kjøkkenet og har kjøpt glasshyller på Ikea. Også det kan Tone.

Det er som en fødsel – og like spennende hver gang. Du veit ikke hva som kommer, sier Toralf Blomhaugen, som er i gang med sin ellevte.

Det er hardingfeler heddølen snakker om. De siste ti åra har han vært felemaker på kveldstid. På dagtid er jobben hans å tilrettelegge for andre i verktøyavdelingen på den nye flyfabrikken for kampflyet F-35. Toralf Blomhaugen begynte ved Kongsberg Våpenfabrik i 1972. Gjennom alle disse åra har han opparbeidet kunnskap og kompetanse som kommer vel med for en felemaker. Vi snakker om håndlag, nøyaktighet, ørsmå nyanser og hårfine forskjeller.

Og han sørger for å være på jobb klokka 06. Da blir det desto mer tid i hobbyrommet, i utkanten av blues-byen Notodden. Med felemusikk til arbeidet kommer inspirasjonen og gleden over å skape et unikt instrument.

– Mange sier at hardingfele ikke lyder fint. Da har de ikke hørt dem som virkelig kan spille.

– Spiller du sjøl?

Blomhaugen er en beskjeden mann:

– Jeg spiller slåtter fra Telemark for bikkja og meg sjøl, men vil ikke plage folk, svarer han.

Moroa begynte med at han ønska seg en hobby. Og så veldig opp til storebroren som hadde bygd noen feler og sjøl var aktiv utøver.

– Hardingfela er jo et norsk instrument fra 1600-tallet. Jeg var veldig nysgjerrig på hvordan den ble laget. Men det er mye hemmelighetskremmeri rundt faget, og få å lære av. Så få at felebygging er kuttet ut som lærefag. De fleste felemakere har det som yrke. Og markedet er lite. Gode feler går i arv, forteller han.

På Dyrsku’n i Seljord fikk Toralf tak i en instruksjonsbok, og kom i gang. To feler kan se helt like ut, men låter likevel ikke likt.

Mens proffe felemakere vurderer materialet ved å knipse på det, foretrekker verktøymakeren å kvalitetssikre med en hundredelsklokke – et instrument som måler hundredels millimeter.

Han har satt opp en fres han har laga sjøl for å grovspikke bunnen av fela. Resten av produksjonen er rent håndarbeid. Det er lønn i bunn, sarger og hals. Felelokket lages av gran, mens gripebrettet er av ibenholt med innfelt perlemor. Dekorasjoner og dragehode hører med.

Alt materialet er innkjøpt i en forretning i Oslo.

– Hestehåret på buen må være fra hingst. Det er vel ikke diskriminerende? Men slik er det fordi merra pisser på rova si. Da er ikke håret brukandes, forklarer Toralf.

Det er et tålmodighetsarbeid å finne den rette tonen. En vinter går med til byggearbeidet. Så kommer det store øyeblikket – den første av ni strenger settes på. Hvordan lyder det?

– Du kan bli skuffet, men det kan også bli veldig bra. Jeg er like spent hver gang, sier han.

Forbildet er felene etter Olav Helland, en felemaker som virket i Notodden og døde på 1940-tallet. Helland-felene er svært ettertraktede – en av dem gikk for 200.000 kroner på en auksjon i Hjartdal for noen år siden.

– Jeg har prøvd å stjele modellen ved å etterlikne bilder jeg har funnet på nettet. Drømmen er å bli like bra som Helland, sier Toralf.

Og det ser ut til å lykkes. Torgeir Straand fra Bø, en av de beste hardingfelespillerne på Landskappleiken i Seljord 2011, prøvespilte. Og kjøpte like godt to feler av Toralf. Faktum er at felemakeren i Heddal har solgt alle han har bygd.

– Hobby eller ikke, kommer en kjøper forbi, så er fela til salgs. Det gir inspirasjon når en utøver kjøper. Da føler jeg at jeg er på rett spor, sier Toralf.