Savner samarbeidsånd hos grådig eier

Men bare for å si det med en gang, Østlie gir seg ikke som tillitsvalgt. Hun skulle bare så gjerne hørt litt mindre om nettopp de nevnte begrepene, og oppsigelser, nedbemanning og inntjening. - Det er ikke akkurat positivt ladet begreper, nei, sier Østlie rolig. Hun fremstår som gjennomtenkt og velbegrunnet i argumentasjonen når hun snakker. Men er ikke redd for å markere egne meninger i møter med ledelsen, er vi fortalt.

I november i fjor

sa hun og de øvrige tillitsvalgte fra grafisk i Orkla Dagspresse fra til ledelsen at nok fikk være nok. De trakk seg fra prosjektet ”Effektiv organisasjon” fordi de følte seg overkjørt og ikke hørt. I dag skjer alt etter ”boka”, partene følger det hovedavtalen krever av dem. Østlie mener egentlig det er viktig å være med, for det er en av mulighetene tillitsvalgte har for å påvirke prosesser. Men hun savner samarbeidsånden hos sjefene. Følelsen av å alltid møte en motpart i slike fora sliter.- Vi har en relativt grei tone. Det er ingen krigstilstand når vi møter lederne, men vi har forskjellige interesser og ulikt press på oss. De har krav om høyere inntjening, men er det riktig eller ikke? Spørsmålet er hvor grensen går før vi opplever at eieren er grådig, og blir grådigere. Opplever du eieren som grådig? - Ja.

Østlie har

vært tillitsvalgt for grafisk siden midten av 90-tallet, først lokalt i avisen Gjengangeren, så ballet det på seg. I dag sitter hun blant annet i arbeidsutvalget for tillitsvalgte i Orkla Media og hun har vært styremedlem i flere perioder. Flere sentrale verv til tross, hun er fortsatt tillitsvalgt på egen bedrift, Sirius Media i Tønsberg. Engasjement er viktig for henne og hun trives i rollen som tillitsvalgt. - Å være tillitsvalgt innebærer at du har et engasjement for fellesskap. Du setter solidaritet litt høyere enn mange andre. Først og fremst handler det om å bry seg om det som skjer rundt seg, og ikke bare ha et engasjement for seg selv. Samtidig handler det om kunnskap og interesse, noe det sies Østlie har en stor porsjon av, samtidig som hun er teknisk flink. - Å dykke ned i lover og avtaleverk krever evne, men ikke minst interesse. Jeg har lest mye i hovedavtalen, sier Østlie. Men det er ikke sengelektyre. Hun er bevisst på ikke å ta med seg jobben hjem. Der forsøker hun som best hun kan og bruke tid sammen med familien; sin franske ektemann og deres to barn på 13 og 15.

Som fersk

tillitsvalgt i Gjengangeren lærte Østlie mye på kort tid. Avisene i Vestfold, Telemark og Buskerud gjennomgikk en omstrukturerings- og sentraliseringsprosess som hun karakteriserer som forløperen på det Orkla Media holder på med i dag. Eieren ønsker strammere styring, noe som kan innebære blant annet sentralisering av produksjon og oppretting av felles kundesenter. Men ikke bare det fikk Østlie i fanget på midten av 90-tallet. Hun og tre andre typografer hadde flyttet arbeidsplass fra Tønsbergs Blad til Gjengangeren i Horten fordi avisen ønsket grafisk sideproduksjon lokalt. Det skjedde ikke uten startproblemer, men det var spennende. - Vi lærte mye. Det var en veldig god stemning og et fint sted å jobbe i Gjengangeren.

Men det varte

ikke lenge. For bare etter noen år ble det bestemt at journalistene skulle overta sideproduksjonen. De fire typografene ble ikke sagt opp, men fikk tilbud om jobb i Tønsberg igjen. To fulgte med, blant andre Østlie. Å bli ”kastet ut” av en arbeidsplass er tungt. - Vi var jo ikke ønsket lenger. De ville kvitte seg med oss typografer og bruke hvem som helst andre til å gjøre jobben. Det var enkelt å bli bitter i en slik prosess, sier Østlie. Om profesjonsstriden sier hun: - Vi skal gjøre det vi kan: Journalister er best til å skrive og typografer til å lage avis. Fagfolk gjør en bedre jobb. Typograf-faget har forandret seg mye siden Østlie tilfeldigvis fikk tilbud om lærlingplass i Klassekampens tidligere trykkeri, Duplotrykk for 20 år siden. I Sirius Media jobber hun med annonseproduksjon og hun er fortsatt glad i faget sitt. - Typografi er ikke bare å sette bokstaver pent sammen, det handler om så mye mer enn det, som f.eks foto og design.

Som tillitsvalgt

både lokalt og sentralt er hun midt i to store prosesser i Orkla Media for tiden. Den de snakker minst om på hver enkelt arbeidsplass, men som får mest oppmerksomhet i norske medier er et eventuelt salg av Orkla Media. - Orkla Media er ikke noe synkende skip, men det er eierens privilegium å bestemme om de skal selge og heller bruke pengene sine til noe annet, sier hun. Har ikke Orkla ASA fortsatt tro på å drive medier og ikke et ønske om å være langsiktig eier, mener Østlie det er greit at konsernet selger. - Da Ringnes ble solgt til Carlsberg protesterte de ansatte utenfor hovedkontoret til Orkla – det får du ikke se at vi gjør, sier Østlie, men: - Vi har sagt noe om hvilke type nye eiere vi ønsker oss og hvilke krav vi stiller til dem, sier Østlie. Frykten er at Orkla Media blir solgt til spekulanter som har et mål: Tjene mest mulig penger på kortest mulig tid. Hun er i utgangspunktet positiv til utenlandske eiere, noe som ikke er et usannsynlig utfall i og med eierskapsbegrensninger stopper norske mediekonsern til å kjøpe. Da er Østlie opptatt av nærhet, for jo lenger unna eierne sitter desto verre er det å ha kontakt og oppnå forståelse for lokale problemstillinger.

I hvor stor

grad de får gjennomslag for lokale meninger i prosjektet ”Effektiv organisasjon” gjenstår å se. Konsernet har brukt mange konsulentkroner for å finne måter de 31 avisene i Norge kan bli mer effektive på og gi bedre inntjening. Sentralisering av en rekke funksjoner ligger i kortene. Det preger arbeidsplassene i Orkla Media. - Det er nødvendigvis ikke slik at hvert enkelt avishus mener konsernets tanker om effektivisering, sentralisering og nedbemanning er riktig. Lokalt kan det oppleves som tungvindt og dyrt, mener Østlie. Samtidig innebærer sentralisering flytting og gjerne overtallige. - Flere enn nødvendig vil miste jobbene sine. Det er ikke alltid hjelp i å få tilbud om jobb der arbeidet skal foregå. Det er ikke alle som av praktiske årsaker kan flytte på seg.

Øslie sier

ikke nei bare for å si nei, heller ikke til omstruktureringer og omstillinger. Men de begynner å komme litt vel fort etter hverandre, mener hun. - Tempoet i endringstakten er veldig høyt. Ansatte får en metthets- og trøtthetsfølelse av alle prosessene. Det har vært alt for mange endringer på for kort tid. Ansatte mister rett og slett gnisten for jobben. Hun mener samtidig det er mulig å gjennomføre slike prosesser på en bedre måte, alt for ofte tenker ledelsen for kortsiktig og mange føler seg dårlig behandlet. - Det er mulig å få aksept for slike prosesser i en organisasjon, men det handler mye om hvordan du behandler folk. Det er viktig å bruke tid og har man litt tålmodighet kan mye løse seg av seg selv.

Østlie tror

uansett at en god del vil skje i organisasjonen. For ledelsen avslutter ikke prosjekter med å si: ”Vi har det vel bra som vi har det”. Hun er ikke trygg på at hennes egen arbeidsplass blir skjermet i Orkla Medias sentraliseringstanke. Men å flytte med på lasset, fra Horten til f.eks Oslo eller Drammen?- Helt uaktuelt. Da må jeg heller finne meg noe annet å gjøre. Jeg er flink til ganske mye, skjønner du, selv om jeg ikke har papirer på det, sier hun med et smil.