Schenkerklubbens engler

Filippinene har 1,5 millioner gatebarn. Noen av dem får hjelp av den norskstiftede organisasjonen Streetlight som driver et barnehjem i byen Tacloban – blant annet de to jentene Angel og Angelica – som bare går under tilnavnet «Englene». Det er her Schenker-klubben i Norsk Transportarbeiderforbund, tidligere Linjegodsklubben, kommer inn i bildet.

Da Angel og Angelica ble funnet på gata av Streetlights folk var de seks år. Vekta var sju kilo, og de levde av risavfall og sand som de spiste i desperasjon. Tvillingjentene hadde tuberkulose, lungebetennelse, blodmangel, innvollsormer og anal prolaps. Da de kom til sykehuset sa legene: «Disse kommer til å dø, ikke kast bort pengene på dem». Men akkurat da hadde Streetlight penger, takket være en klubbgave fra Schenkerklubben på 50.000 kroner, og kunne betale for behandlingen som reddet jentenes liv.

Medlemsinitiativ

Det var Øistein Godager på Schenker som først kom i kontakt med Streetlight da han tok ulønnet permisjon fra jobben for å jobbe en måned på barnehjemmet i Tacloban som frivillig. Sammen med klubbleder Geir Traaholt tok han i februar i fjor initiativ til at klubbstyret foreslo å gi 20.000 fra klubbkassa til Streetlight. Et av medlemmene foreslo at de heller burde gi 50.000 – og slik ble det. Siden har bedriften fulgt opp med en ekstraordinær bevilgning på 40.000 kroner til medisininnkjøp på barnehjemmet.

– Nå har vi en samarbeidsavtale der vi dekker husleieutgifter for barnehjemmet med 2000 kroner i måneden i en 24-månedersperiode, forteller Traaholt. Han sier at klubben har god økonomi, og tradisjon for å gi penger til gode formål. I 1995 matchet de for eksempel LO-kongressen og bevilget 110.000 til Liverpool Dockers.

– Det er viktig, nærmest terapeutisk, å involvere seg i noe som gir større mening – noe som går utover ens egeninteresse. Mange unge har hodet fullt av bomull, og jeg tror et slikt klubbengasjement kan åpne folk øyne, sier Traaholt.

Gatebarn

Barnehjemmet i Tacloban har plass til 35 barn mellom 5 og 17 år. De fleste er dagbarn, men 15 har hjemmet sitt her – blant dem Angel og Angelica. Daglig leder og sosialarbeider Neva Homeres sier at de fleste er gatebarn som har rømt fra vanskelige familieforhold.

– Det er mange hundre gatebarn bare i vår by, sier hun. Homeres er i Norge nå for å gjøre seg kjent med den norske delen av organisasjonen.

I tillegg til barnehjem tilbyr Streetlight familierådgiving og utdanning, og de oppsøker gatebarna for å gi dem mat og snakke med dem. Så langt har rundt femti frivillige fra Vesten oppholdt seg på Streetlight-senteret i Tacloban, en times flytur sørøst for hovedstaden Manila.

– Det er hardt å se barn på gata. At de står der med limposen i hånda, det er et syn du aldri får ut av hodet, sier Øistein Godager. Han forteller at kollegaene på Schenker stadig spør og graver om barnehjemmet de har bevilget penger til – og særlig om hvordan det går med «Englene». Godager blir myk i blikket bare ved tanken på småjentene som nå er blitt sunne og friske.

– Det er nesten som vi har adoptert dem, sier han. Nå ønsker mange av klubbmedlemmene å bli faddere, og det er snakk om å melde seg som frivillige hjelpearbeidere.

Solidaritet

Det var Erlend Johannesen som stiftet Streetlight i 2004, etter et opphold på Filippinene. Den unge mannen er full av begeistring for Schenker-klubbens engasjement for barnehjemmet.

– Solidariteten er større enn kronebeløpene i seg selv. For meg er det slående, nesten utrolig å se et sånt engasjement, blant arbeidere som selv sliter for lønna. Man blir målløs når man ser engasjementet i bedriften, som gjelder alle fra truckførerne til adm.diren, sier han.