Siste post i Maribukt

Det er morgenstille i postterminalen i Alta. Klokka er 6.50, og det er så vidt begynt å lysne i øst. Postbud Nils Karstein Henriksen bærer kassettene med dagens post ut i bilen. Noen minutter senere svinger postbilen ut porten. Nils Karstein har 21 mil kjøring foran seg for å levere post til 70 husstander.

Erfaren sjåfør

Nordover fra Alta følger E6 Altafjorden et stykke. Så slynger veien seg oppover dalsida i retning Finnmarksvidda. Kjørelyset speiler seg i islagt asfalt, og Nils Karstein kjører forsiktig. 49-åringen er en erfaren sjåfør etter 20 år som landpostbud og to 2 år i Posten Transport.

Ved Sarvves tar veien av mot Korsfjord, og det bærer mot vest i retning Altafjorden igjen. Mens det lysner av dag, kjører postbilen gjennom Kviby, et livskraftig, lite bygdesamfunn takket være kort pendleravstand til Alta. Lenger nord passeres Skillefjord, ei lita bygd innerst i en smal tarm av en fjord. Her inne er sola bare et fjernt gjenskinn i fjelltoppene på andre siden av Altafjorden nå på senhøsten. En eneste ungkar holder stand i bygda.

Mange hus, lite folk

Nils Karstein skal rekke ferga som går fra Nyvoll til Korsfjord kl 8.15. Egentlig er strekningen fram til fergeleiet hans rute. Nå kjører han ruta på andre siden av fjorden for en syk kollega.

På Nyvoll slipper ferga i land to biler før postbilen vinkes om bord. En smal gutterygg med ransel på rusler først over landgangen. Han er på vei til skolen på andre siden av fjorden, den eneste skoleeleven på Nyvoll. Tettstedet ved fergeleiet har velstelte hus på rekke og rad, men få fastboende.

- Det er mye hus, men lite folk her ute, sier Nils Karstein.

Skylder Posten penger

Ordningen med statlig kjøp av ulønnsomme post- og banktjenester er fastsatt i konsesjonen, og Posten har i forståelse med Samferdselsdepartementet utarbeidet en modell for hvordan merkostnadene skal beregnes. De fire siste årene har Staten unnlatt å dekke Postens merkostnader.

– Det skorter på politisk vilje til å prioritere statlig kjøp til Posten foran andre gode formål i statsbudsjettet, sier Kristin Bergum i Posten Myndighetskontakt.

Ifølge egne beregninger, har Posten 22 millioner kroner til gode fra staten for 2007. Foreløpige beregninger for 2008 viser udekkede merkostnader på 210 millioner kroner.

Da statsbudsjettet ble framlagt for noen uker siden, viste det seg at Regjeringen heller ikke i 2009 har tenkt å kompensere Posten for ulønnsomme posttjenester. Dette til tross for at Regjeringen i Stortingsmelding nr. 12, som kom tidligere i år, sa at Posten skulle få kompensert merutgiftene. I innstillingen fra Transport- og kommunikasjonskomiteen sa regjeringspartiene blant annet at de ”er glad departementet legger opp til at det fortsatt skal være betalingstjenester i hele landet, og at man er villig til å betale for dette gjennom en utvidelse av ordningen med statlig kjøp av ulønnsomme tjenester”.

Neste år vil etter alt å dømme merkostnadene ved ulønnsomme posttjenester være oppe i 404 millioner kroner.

Livsverk til salgs

– Vi har ikke noe å ta vekk, men vi klarer oss godt med det vi har her i Korsfjord, sier Erling Andersen.

Lav høstsol speiler seg i den blikkstille fjorden utenfor slippen til Andersen, hvor en fiskebåt ligger og venter på tur. Andersen har falmet kjeledress og vakker, sølvgrå hårmanke. Om et par uker fyller han 67 år. Livsverket hans, slippen, er til salgs. Sønnen Paul Erling, som er hjemme og tar i et tak sammen med faren, ser ingen framtid i å overta virksomheten.

Fornøyd med Posten

Andersen senior er svært fornøyd med den service Posten Norge yter bygda hans. Han mener at posttilbudet i Korsfjord og de tre andre bygdene på denne siden av fjorden knapt har vært bedre enn det er nå, selv om postkontorene er borte. Folk setter pris på å få Altaposten og Finnmark Dagblad i postkassen tidlig på formiddagen.

- Posten kommer tidlig og går tidlig. Det er bra for forretningen. Vi bestiller deler til slippen gjennom posten. Når posten kommer såpass tidlig, kan vi bruke delene samme dag. Alternativet er å kjøre 13 mil til Alta og tilbake, samt ferge, for hente delene selv, sier han.

Far og sønn mimrer om den gang det var postkontor i hver eneste bygd fra Korsfjord til Lille Lerresfjord der veien slutter. Det er ikke mer enn 15 år siden. Erling hadde en onkel som drev posten i Korsfjord i 40 år. Kona hans jobbet i Posten i 30 år, til hun ble uføretrygdet for ti år siden.

– En gang hadde vi fire postkontor på denne siden av Korsfjorden. Nå har vi en postbil. Det må gå an å forsvare en slik utgift, sier senior.

– Posten er livsnerven for småplasser som dette, sier junior.

– Hvordan er det med folketallet?

– Det bor vel 50 stykker her. Mange har flyttet, men alle husene er i bruk og mange bygger hytte her. Og ferga går breddfull i helgene, sier Erling.

Paul Erling finteller og kommer ikke fram til flere enn 40 innbyggere i Korsfjord. Enda verre er det i Lille Lerresfjord, utposten på denne siden av Altafjorden. På midten av 60-tallet hadde bygda 450 innbyggere. Nå er det bare 28 igjen.

– Men posten må jo fram, sier Erling.

Tilpasninger.

– Om det er mulig å tjene penger på postdistribusjon i Finnmark? Det tviler jeg på. Kanskje ikke engang i Alta som er den største byen med sine 18 000 innbyggere, sier distribusjonssjef i Troms og Finnmark, Morten Mathisen.

Finnmarks 70 000 innbyggere er spredt over et areal like stort som Danmark. De fleste får post seks dager i uka. Det innebærer en del spesialløsninger.

– Posten har for eksempel avtale med ei gammel dame i Langstrand på Sørøya. For en liten kompensasjon går hun daglig fire kilometer til kaia for å hente sin og naboens post. Vi har i hvert fall ti slike kontraktører på Finnmarkskysten. De fleste er pensjonister, forteller Mathisen.

På Årøya i Altafjorden jobber ei dame to timer om dagen for Posten. Hun deler ut 12 aviser og tar imot ei postanvisning nå og da. Suolovuobme Fjellstue på Finnmarksvidda får posten tilkjørt og leverer den ut til reindriftsutøverne i området.

– Jeg vil nok si at hele Finnmark er en del av det ulønnsomme nettet til Posten, sier Mathisen.

Krypinn i Korsfjord.

Posten har et lite krypinn i Korsfjord hvor Nils Karstein sorterer posten før han legger ut på ruta. Korsfjord, Komagfjord, Store Lerresfjord og Lille Lerresfjord, og noen hus innimellom langs landeveien. Alle navn har et ansikt for Nils Karstein, som er født på disse kanter.

- I dag kommer lønnsslippen fra den største arbeidsgiveren her ute – NAV, smiler han, mens posten sorteres inn i reolen.

Nils Karstein gjør kjapt unna runden i Korsfjord. Det er midt på formiddagen, men oktobersola er rød som en solnedgang og pynter breen på Seiland med rosa glasur når postbilen fortsetter mot Komagfjord.

Tørrfisk og saueskinn.

Knut Murberg i Komagfjord har 30 kg tørrfisk han skal ha sendt sørover til lutefiskproduksjon. Aslak Kemi er reindriftssame og spør om postbudet kan sette av et reinskinn hos en kar lenger inne i Store Lerresfjord. I Maribukt har Nils Karstein ett stopp. I den røde postkassen finner han flyttemeldinga. Alta har fått enda et par nye innbyggere og Maribukt har mistet sine siste. Hos et eldre ektepar i Store Lerresfjord venter to pakker med saueskinn som skal til garving. Dyretransporten står parkert på tunet. De siste sauene på garden leveres i dag.

Sjokolade og fenalår.

Men det eksisterer foretaksomme optimister som klorer seg fast på hjemplassen sin, og som har bruk for Posten. I Kviby finnes en liten bedrift som heter Northern Delight, som sender Tyttebær i sne (hvit sjokolade med tyttebær) til hele landet med Posten som distributør. På Nyvoll har to foretaksomme kvinner gjort suksess med produksjon av pinnekjøtt og fenalår.

Postbilen snur i Lille Lerresfjord. Lenger går ikke veien.

– Bedriftsøkonomisk er det ikke lønnsomt med postruter som dette, det sier seg sjøl. Men så lenge alle skal ha post seks dager i uka, så må det jo kjøres. Spørsmålet er bare hvem som skal betale – Posten eller samfunnet, sier Nils Karstein sindig.