Siste stopp, Norge

Jeg står ute ved varemottaket og venter. Etter noen minutter kjører en gaffeltruck ut. Et ansikt titter fram gjennom det lille truckvinduet. Ali er stor til å være pakistaner, tenker jeg. En lang og robust kar stiger ut, hilser og tar meg med inn på et lite kontor. Ghazanfar Ali har jobbet i såpefabrikken Lilleborg de siste 28 årene. Først i fabrikken og nå på lageret i Oslo.

Alis far var fenrik i den britiske armeen og kjempet mot tyskerne under 2. verdenskrig. India var under britisk herredømme på den tiden og Pakistan hadde ikke blitt til.

– Onkelen min ble sendt til en konsentrasjonsleir i Tyskland, han overlevde heldigvis. Men far hadde andre slektninger som mistet livet. Faren min var i militæret hele sitt liv og opplevde mye. Det fristet meg likevel aldri å gå i hans fotspor. Jeg hater krig, sier Ali.

Omtrent en million indiske soldater kjempet sammen med britiske soldater under den første verdenskrig og utgjorde også en stor del av den britiske armeen under 2. verdenskrig.

Ali hadde akkurat fullført sin bachelorgrad, da konflikten mellom Pakistan og (Bangladesh blusset opp i 1970.

– Det var en anspent tid. Svært mange unge menn ble rekruttert til forsvaret. jeg fryktet at det ville skje med meg også. Onkelen min så fortvilelsen og rådet meg til å reise ut av landet. Han hadde lest i en avis om arbeidskraftsmangelen i Danmark og ba meg derfor reise dit, forklarer han.

I likhet med mange som ønsket å forlate landet, manglet han penger, men onkelen ordnet det. Med 5 000 rupees, som tilsvarte nesten like mange norske kroner, i lomma dro Ali av gårde. Sammen med fire kamerater la han ut på en reise han aldri vil glemme. De tok buss over grensa til Kabul i Afghanistan og fortsatte turen til Teheran i Iran. Kameratene tok seg strøjobber for å spare opp til videre reise, husly og mat. Etter noen dager reiste de videre til Ankara i Tyrkia. Her fikk Ghazanfar på nytt pengehjelp fra onkelen slik at han kunne kjøpe flybillett til München. I Tyskland jobbet han i omtrent et år som rengjører i ulike hoteller. I løpet av denne tiden hadde Danmark stengt grensa for arbeidsinnvandring. Ali hadde ingen planer om å snu, så han reiste til Norge. Her var grensa fortsatt åpen.

Ghazanfar var blant de få heldige som fikk både jobb og husly med en gang.

– Riktignok var det bare et rom i sjefens private hus, men det var likevel hundre ganger bedre enn det mine kamerater måtte nøye seg med, sier han.

En kjøttfabrikk i Oslo ble Alis første arbeidsplass. Selv om bedriften ble nedlagt et halvt år etter, fikk han fortsette å bo i rommet som han leide for 200 kroner og plenklipping i sjefens hage.

Hans neste arbeidsplass ble en bedrift som produserte byggematerialer. Tiden her sitter fortsatt som klistret.

– Det var virkelig tøft arbeid. Jeg løftet mye tungt, blant annet 40 kilos sekker med isolasjon og andre materialer. Jeg tok likevel aldri fri, smiler han.

Ali byttet jobb flere ganger underveis. Bedriftene han jobbet i ble enten nedlagt eller flyttet til utlandet. Senere, da han jobbet hos Jotun, fikk han beskjed om at produksjonen skulle flyttes ut.

– Jeg husker at LO-formann Tor Halvorsen kom og holdt tale. Det var gjennom LO-folk jeg fikk jobb her på Lilleborg, forteller han.

Ali har vært medlem i Kjemisk i 32 år og er tillitsvalgt på Lilleborgs lager og varemottak i Oslo.

– Tiden har forandret seg dramatisk fra da jeg kom. På 70-tallet var det sterkt behov for ledige og sterke hender, nå har maskinene overtatt.

Som fagorganisert savnet Ali informasjon om rettigheter i arbeidslivet. Det fikk han først da han ble tillitsvalgt og gikk kurs på Sørmarka.

– Jeg hadde en kollega som var vikar i mange år. Etter kurset tok jeg opp dette med ledelsen og i dag har han fast arbeid, forteller Ali stolt.

Han skryter av kona som har jobbet i nesten like mange år som ham.

– Vi hadde ekstra vaske-jobber og kjøpte oss omsider et hus på Nordstrand i 1983, forteller Ghazanfar.

Han har to sønner. Den ene er godt kjent som stand-up komiker, Zahid Ali, den andre sønnen studerer ved BI i Oslo.