Slik en brannsupporter ser det

Fotballen har i lang tid invadert mer og mer av de tabloide avisenes sider og fjernsynskanalenes sendeflater. Nå begynner denne folkeinteressen, som dette enorme fotballfokuset må sies å være konsekvensen av, å gjøre seg gjeldende også innenfor bøkenes verden. Solstad og Michelet har drevet en stund med sine private betraktninger fra diverse mesterskap. Det nye er at det nå utgis norske fotballromaner. (Engelske Nick Hornby har holdt på en stund med å bruke fotballlidenskapen som et viktig element i sine bøker.)

For ikke lenge siden kom Arild Stavrum, en tidligere toppfotballspiller ut med romanen ”31 år på gress”. Nå følger også Stig Elvis Furset etter med ”Den raude veggen”. Furset er imidlertid ikke tidligere spiller, men nåværende supporter. Og det er supporterblikket han så til de grader legger til grunn for denne teksten.

Det er kanskje også å trekke romanbegrepet langt når jeg kaller denne teksten en roman. Den er mer en dagbokstekst for fotballsesongen 2007 sett med en ihuga brannsupporters ville blikk. Sportsklubben Brann ble som kjent seriemester dette året, noe de ikke har opplevd siden Roald Kniksen Jensens dager i 1963. Sånn sett har boka en lykkelig utgang.

Det er forfatterens alterego Jeremias som er hovedpersonen i teksten. En ganske ufordragelig og sneversynt fyr vil nok de fleste si. Det eneste han er opptatt av er fotball, og den eneste klubben han liker er Brann. Alle andre klubber får mer enn godt er av dritt og usakligheter. ”Den raude veggen” er visstnok Thorstein Helstads, Branns angrepsstjernes, betegnelse på den harde kjernen av supportere.

Det er mulig Furset tar dette miljøet på kornet. Og det er mye kreativ språkføring her. Men jeg savner en viss ironisk distanse til det hele. Sånn teksten framstår nå, gir den ikke et sympatisk bilde av verken fotballen eller dens supportere. Den formidler heller en lidenskap som har gått helt av skaftet i sin sjølopptatthet. For en leser uten et særlig nært forhold til fotball, vil denne teksten antagelig bare bekrefte at dette er et felt det er like greit å holde seg unna. For oss andre, vi som føler en viss dragning til fotballen på godt og ondt, får her mer enn nok. Vi får nesten ikke puste i alt bajaseriet til denne gjengen. I tillegg figurer personer som Diego Maradona og Elvis Presley i teksten også, uforståelig av hvilken grunn.

Forlaget har tillatt seg å skrive på bokomslaget at dette er en roman om fotball og kjærlighet. Jo, det forekommer en liten romanse i denne teksten, men den drukner fullstendig i all fotballstøyen. Og noe annen kjærlighet kan det vel ikke være snakk om her.