Snorres saga

Hvordan han skal klare å lokalisere skjemaet for å bestille trykking av Arbeideravisas femte utgave, et skjema som visstnok befinner seg ett eller annet sted i den ugjennomtrengelige papiransamlingen på pulten hans, framstår som en gåte. Daglig leder Snorre Valen letter på en av de halvfulle kaffekoppene, en av dem det har lagt seg et tynt, grønt mugglag i, men nei, ikke der heller. Å beregne rett opplag for en nyoppstartet ukeavis er nemlig ingen enkel sak, og 23 år gamle Valen er novise i avissammenheng. Hans eneste erfaring er skoleavis på barneskolen og skriving av ymse leserbrev.

– Opplag er vanskelig, men vi må få det rett for å få pressestøtte neste år, forklarer han. For det finnes nemlig en helg haug idiotiske, ifølge Valen, kriterier for å få pressestøtte. For eksempel må man være organisert som AS, men ikke ta ut overskudd.

– Det gjør meg sur at det offentlige skal forfordele en organisasjonsform som aksjeselskap framfor for eksempel stiftelser, sier han. Derimot er han ikke sur over mottakelsen den nystartede avisa har fått i Trondheim. Målet om 1200 abonnenter i løpet av året er allerede overoppfylt med 300.

– Det har vært mye ovasjoner i starten. Mange synes det var kult at vi valgte skikkelig lokalavislayout og ikke prøver å være hippe. Adresseavisen venter nok bare på at vi skal gå konkurs, mens gratisblekka Byavisa hater oss. Redaktøren der kaller oss det nye Pravda. Han mener tydeligvis det er mer redelig å tjene millioner til en feit avisriking i Danmark enn å lage en avis med samfunnsmessige ambisjoner, sier Valen. Han ler litt av at førsteutgaven fikk skikkelig slakt i Adressa, som syntes Arbeideravisa var gørr.

– Mange trodde det skulle bli Snorre-avis om rock, utesteder og puling, men det er jo ikke akkurat min private avis, konstaterer han.

Han snakker så fin fintrønder at man gjerne gjetter at han kommer fra et temmelig overmøblert hjem på Øvre Singsaker. Men det vil ikke Valen være med på. Foreldrene er offentlig ansatte, og han vokste opp på «egalitære Tyholt» – med mange bøker i Ikea-hyllene i stua. Dialekten skyldes at han egentlig er fra Torshov i Oslo, bedyrer Valen.

– Jeg er et klassisk eksempel på oppvakt middelklassebarn, som kunne gjort akkurat hva jeg ville og likevel fått 5.

Oppvakte Valen fikk et snitt på 5,4, trass i enormt fravær. Såkalt ansvar for egen læring er midt i blinken for sånne som meg, gliser han. Likevel er han motstander av karakterer. Og nei, det er ikke en sånn SV-hippie-greie.

– Jeg vedder en kasse whisky på at et system med bestått/ikkebestått heller ville økt enn redusert elevenes innsats, sier han.

Så langt har ikke Valens klassedeterminerte skoleflinkhet materialisert seg i noen akademisk karriere.

– Jeg har første året med statsvitenskap. Det var ulidelig kjedelig, grusomt. Jeg fikk en kvalitetsreformfeeling av bare å bli pusha gjennom, men så ikke noe til noen kritisk tankegang. Dessuten synes jeg faget var superdogmatisk og preget av boksetenking, av den typen som gjør det mulig for Janne Haaland Matlary å innta et helt instrumentelt syn på det norske forsvaret, sier han.

Norges mest utskjelte yrke om dagen, lærer, er det han har blinket seg ut som framtida. At han har et talent for å forklare og legge ut om hva det skal være, kan ingen være i tvil om. Og om fem år er han, uansett om Arbeideravisa er liv laga eller ikke, ute derfra.

– Jeg kan skape begeistring, få med folk og være litt agitator. Men etter hvert vil det være naturlig at andre tar over, sier han.

Siste utgave av det svenske tidsskriftet Ordfront proklamerer «Go West!» over hele forsiden sin, og oppfordrer radikalere til å studere Trondheimsmodellen. Bildet av Trondheim som selve det Røde Mekka får Snorre Valen til å stønne.

– Byen er ingen sosialistisk republikk akkurat. Nei, den analysen halter, det er jo ikke slik at alle i LO, Ap, SV og Rødt kontinuerlig jobber for å omforme byen, sier han.

Selv er han ute av politiske verv, men ble kumulert fra 50. plass på SV-lista og opp til 4. vara i bystyret. I forrige periode var han leder for utdanningskomiteen i Sør-Trøndelag fylkesting. Han var knapt ute av russedressen før han fikk seg fylkeskommunalt kontor og ble fulltids politiker. Det var mer enn en liten dose skepsis som møtte blodferskingen, noe annet ville da også vært merkelig, mener han selv.

– Ingen lo av vitsene mine, og det var en grei erfaring.

– Er du et såkalt politisk talent?

– Nei, jeg slutta jo? Vet ikke jeg. Jeg er vel disponert for politikk, husk alle bøkene i Ikea-hyllene hjemme. Og slik er de fleste unge på venstresiden. Det er ingen muslimer eller yrkesfagelever på møtene i Sosialistisk Ungdom. Og så lager vi politikk som er skreddersydd for den utdannede middelklassen, til forgremmelse for de som ligger nede så vel som kremmermiddelklassen. Dette er venstresidens problem, den sosiale forakten for folk man egentlig har felles interesser med. Og så ender man opp med å heie på Jonas Gahr Støre, og ikke franchisetakeren på Narvesen.

Vi spør hva han mener om siste tids skoledebatt.

– Vil dere virkelig sette meg i gang på det? Han trekker pusten dypt.

– SV må nå erkjenne ¿ at de ikke har vært for opptatt av kos og hygge, men at veien fra kritikk av den autoritære Ap-skolen og til Høyres nyliberale skole er farlig kort. I stedet for å se at Kunnskapsløftet endrer strukturene fundamentalt, så SV masse herlig reformpedagogikk på mikroplan, starter Valen. Kjepphestene galopperer fram på geledd.

For: Vi må slutte med stadige reformer, vi må skille mellom strukturell elevmedvirkning og hvem som har makten i klasserommet, vi må tilbake til klasser med én lærer og 20 elever, foreldrenes innflytelse må begrenses. Kraftig!

– På foreldremøter er det siv.ingene og ikke vaskehjelpene som påtvinger sine holdninger på alle. Selv erfarte jeg foreldremakten da jeg satt i Bostadutvalget og skulle utarbeide ny formålsparagraf for skolen. Da Foreldreutvalget kom på besøk ble jeg dritkvalm. Maken til velstrigla og velduftende gjeng, og maken til evne til å fremme egen agenda i stedet for barnas! Nei, jeg er helt enig med Øystein Djupedal i at barnehageansatte har mye bedre kompetanse til å oppdra barn enn foreldre.

Den samme Djupedal brakte Valen minst femten minutter med berømmelse, da han under nestlederstriden på SVs forrige landsmøte truet med at dersom unge Snorre ikke støttet ledelsens kandidat ville hans politiske karriere ta en brå slutt.

– Forventningen var at jeg skulle være voldsomt fornærmet og indignert. Men ærlig talt, det var veldig mye verre å være sentrum i en mediestorm hvis hensikt var å svekke Øystein som minister, enn den episoden du snakker om. Journalistene oppførte seg mye verre enn ham, de forfulgte meg inn på do og ringte meg midt på natten. Jævla oslotabloidrasshøl!

Ettersom han er en snill gutt kremter han raskt fram: – Åj, har nok litt opplagret aggresjon der ja! Men jeg har aldri bedt om å bli rikskjendis i en sånn tullesak. Ikke er det i min interesse å bli framstilt som mobbeoffer heller.

Snorre Valen hører til på venstre fløy i SV. Men å bruke Djupedals utbrudd i en politisk maktkamp? Bare tanken er sjokkerende.

– Det hadde vært galskap, og en effektiv måte å herpe partiet på. Såpass leninistisk innstilt er jeg, at jeg respekterer at vi tapte den striden på landsmøtet.

Kjendis har han imidlertid prøvd å bli på annet vis, ved å delta i et reality-program på tv der målet var å «vinne» en filmrolle.

– Som SV-er er det å delta i reality-tv vår tids selvproletarisering. Jeg dreit meg fullstendig ut, og dommeren kalte meg amatør. Jeg var for sur til å være på tv, og likte meg dårlig innestengt i en villa på Majorstua. Jeg føler meg bare ikke hjemme på Majorstua, der er det jo bare veskebutikker med fake chihuahuaer i vinduene.

Som gutt sang han i det prektige Nidarosdomens guttekor. De var skikkelige rockestjerner, ble fløyet verden rundt og herpet hotellrom.

– En gang sang vi for Paven, og han tok meg i hånda. Så nå kan jeg gjøre hva jeg vil, jeg er jo velsignet! Valen fniser. Nå synger og keyboarder han i bandet Gallery, som er gitt merkelappen «pretensiøs rock».

– Vi har gitt opp å prøve å kvitte oss med det stempelet. Det er strykere, skog og alver, og tåredryppende tekster. Jeg skriver halvparten, opplyser han.

Navnet på debutplata, Jas Gripen, var ifølge Valen ikke Stein Ørnhøis ide, selv om Ørnhøi har fått et eksemplar.

– Et jagerfly er en flott metafor. Tilsynelatende usårbart, men full av feil og kræsjer hele tiden. Slikt kan lett kontekstualiseres i sangtekster, for eksempel i forhold til kjønn.

Snorre Valen snakker om fascistiske konnotasjoner ved datalagringsdirektivet. Han snakker om at han er panskandinavist (unntatt Danmark: «Et land som skal lage en statlig oppnevnt kanon, jeg blir mørkredd!»). Innimellom spør han, engstelig, om han snakker for mye? Først når vi spør om valget 2009 og den av mange forventede lemenmarsjen over til høyresida og Frp, mister han piffen.

– Ærlig talt er jeg litt lei av å diskutere SV, og akkurat nå bryr jeg meg ikke så mye. Jeg tror ikke det blir noen snarlig partidød, for å si det slik.

Det finnes to typer SV i Valens øyne. Trønder-SV og Ny Tids «Guide til økologisk hårshampo-SV».

– Jeg får bare lyst til å dø av det der, sier han. I stedet for å henge seg opp i individuell moral må partiet fokusere på de materielle forholdene som ligger til grunn. Vi endte jo med å tråkke på egen feministisk retorikk ved å innta et restriktivt syn på ultralyd for gravide, for eksempel. Men det er skummelt å sette disse aksene for hardt opp mot hverandre. Da ender man lett med «vi kan ikke snakke om homoer nå, vi er jo i Fellesforbundet».

I stedet mener Valen man bør snakke om realpolitiske akser i partier.

– For arbeiderbevegelsen ble jo ikke bygget for at vi skal sitte her og føle oss rene og ranke, som retthaverske sutrebukker, men for å få utrettet noe.

Daglig leder Snorre Valen kikker ut vinduet, på Nygaardsvold-statuen som pryder Cicignons plass utenfor Arbeideravisas kontorer. Han vil nettopp det, utrette noe. Men aller først må han klare å regne ut riktig opplag. Og finne det rette skjemaet.

eline@lo-media.no