Solidaritet til besvær?

Nord- og Vest-Europa opplevde på 1950- og 1960-tallet arbeidsinnvandring fra Middelhavsområdet, Asia og land i Sør-Europa. Innvandringen til Norge økte imidlertid ikke før på begynnelsen av 1970-tallet. Da hadde allerede flere europeiske land innført reguleringsordninger for å bremse innvandringen, blant annet grunnet nedgang i industrisektoren og økt arbeidsledighet. Norske myndigheter innførte midlertidig innvandringsstopp 1. februar 1975. Målet med innvandringsstoppen var for det første å sørge for innvandrerne som allerede var i Norge, samt å hindre at utenlandske arbeidstakere undergravde norske lønns- og arbeidsforhold. Hvordan forholdt LO seg til den økende innvandringen på 1970-tallet, og til reguleringsordningene som fulgte?

Fagbevegelsens første tilnærming til det innvandringspolitiske feltet bar preg av et ønske om kontroll med innvandringen. LO støttet opp under den midlertidige innvandringsstoppen, som i all hovedsak representerte en stopp for arbeidstakere fra sør. På samme tid fremmet organisasjonen forslagene om obligatorisk arbeidsformidling og pliktig medlemsskap i fagforeninger. Den restriktive holdningen til økt arbeidsinnvandring ble opprettholdt utover 1970-tallet.

I det tidlige integreringsarbeidet jobbet fagbevegelsen med å spre informasjon om organisasjonens arbeid på flere språk, samt løse konkrete problemer som oppstod mellom innvandrere og nordmenn. LO var imidlertid en passiv aktør når det gjaldt å fremme særkrav som kunne legge forholdene bedre til rette for arbeidstakere med innvandrerbakgrunn. Det regjerte en ”gjør som oss”-holdning, hvor den tradisjonelle norske måten å fagorganisere seg på ble ansett som normen. For eksempel var LO skeptisk til å sette i verk en egen tillitsmannsopplæring for arbeidsinnvandrere på 1970-tallet. Arbeidstakere med innvandrerbakgrunn utgjorde en liten del av medlemsmassen i denne perioden. Det var norske arbeidstakere som representerte ”vi”’et, og en tradisjonell måte å fagorganisere seg på. Premissene ble lagt av etnisk norske.

Innvandringen til Norge fikk et mer permanent preg utover 1980-tallet, og innvandrergruppen bestod nå i større grad av flyktninger og asylsøkere, samt familiegjenforeninger. Denne utviklingen påvirket fagbevegelsens politikk, hvor man erkjente innvandringens varige karakter. LOs andre tilnærming kan karakteriseres ved at ”vi”-et ble utvidet ved at nye grupper av arbeidstakere ble inkludert i fellesskapet. Men med et større kulturelt og religiøst mangfold innen medlemsmassen oppstod nye utfordringer. Skulle alle medlemmer behandles likt, eller skulle man ta hensyn til særskilte behov for enkteltgrupper?

Selv med en økende erkjennelse om en flerkulturell medlemsmasse ble ”lik behandling”-politikken regjerende på 1980-tallet. Tanken var at om alle ble behandlet på samme måte oppstod heller ingen misnøye innen medlemsgruppen grunnet særordninger for enkeltgrupper. Fagorganisering passet nok fremdeles best for ”normalarbeidstakeren” som jobbet heltid i sektorer der arbeidsgiverne godtok organisering og som selv ønsket regulerte forhold. Mange innvandrere stod ikke i en slik posisjon på arbeidsmarkedet. Dette kan ha vært en av grunnene til den lave organiseringsgraden blant denne gruppen. Først på midten av 1980-tallet var LO aktivt med på å fremme særkrav. Ulike ordninger eksisterte allerede knyttet til fritak ved religiøse helligdager og under ramadan, men det var bransjeorganisasjoner og myndighetene som til nå hadde arbeidet frem særordningene.

Integreringsarbeidet endret seg også i takt med økt erkjennelse om en flerkulturell medlemsmasse. Utover 1980-tallet ble informasjonsarbeidet i større grad rettet mot nordmenn for å skape økt forståelse rundt møtet med innvandrerne. Dette fikk betydning for tillitsmannsopplæringen ved at kunnskap om andre kulturer ble flettet inn i opplæringen. Videre tok fagbevegelsen sterk avstand fra rasisme og diskriminering. Uttalelsene hang nok sammen med oppblomstringen av rasistiske grupperinger på 1980-tallet. Folkebevegelsen mot innvandring var ett eksempel. Likevel ble rasisme og diskriminering oppfattet som et generelt samfunnsproblem. Først på 1990-tallet tok fagbevegelsen et oppgjør med slike holdninger innen egen organisasjon.

Utover 1990-tallet endret fagbevegelsen igjen tilnærming, og en ”like muligheter”-politikk fikk innpass. For å gi alle de samme mulighetene til deltakelse i fellesskapet ble kulturelle forskjeller i større grad tatt hensyn til, og særkrav etablert. Hvordan kom den nye linjen til uttrykk i integreringspolitikken? Generelt ble fagbevegelsen mer opptatt av å få frem mangfoldet i medlemsmassen, samt å fremstå som en organisasjon for alle. Særlig fra 2001 var det mulig å se en endring i organiseringen av innvandrerarbeidet innen LO. Organisasjonen tenkte nytt i forhold til samarbeidspartnere og deltakelse i nasjonale og internasjonale prosjekter.

Oppmerksomheten rundt mer marginale grupper av arbeidstakere har også økt de siste ti årene. Ved å ha jobbet aktivt for å verve arbeidstakere med innvandrerbakgrunn, som for eksempel jobbet deltid eller hadde midlertidig ansettelse, har flere LO-forbund nærmet seg en gruppe arbeidstakere som har hatt et stort behov for den beskyttelsen fagforeninger kan gi. For fagbevegelsen kan det også ha ligget et snev av egeninteresse bak arbeidet, da man på denne måten kunne sikre rekruttering av nye medlemmer og en levedyktig fremtid.

Spørsmålet om en representativ sammensatt fagbevegelse ble viet mye oppmerksomhet på 1990- og 2000-tallet. Norsk fagbevegelse hadde fått kritikk for den lave representasjonen av innvandrere, særlig på ledelsesnivå. Lav representasjon av etniske minoriteter fant også sted innen LOs innvandrerarbeid, som alltid hadde blitt ledet av etnisk norske. Fagbevegelsen ble sterkt kritisert for at LO-kongressen i 2005 ikke hadde en eneste delegat med innvandrerbakgrunn. Målet er at situasjonen skal være en annen på kongressen i 2009.

Utfordringene ligger i å omgjøre mål til konkret handling, og gjøre integreringspolitikk til et prioritert tema innen alle forbund og på alle nivå i organisasjonen. Å skape en representativ sammensatt fagbevegelse innebærer også at etnisk norske må gi slipp på sine verv for at det skal bli rom for etniske minoriteter i forbunds- og LO-ledelsen.

Masteroppgaven til Margrethe Daae-Qvale heter Solidaritet til besvær? Norsk fagbevegelses innvandrings- og integreringspolitikk i perioden 1975-2005.

Sitat:

Skal det bli rom for etniske minoriteter i forbunds- og LO-ledelsen må etnisk norske gi slipp på sine verv.