Sosialt arbeidsliv eller bare pes?

Begge er intervjuet i dette nummer av bladet, henholdsvis på side 14 og 18. Bakke understreker viktigheten av småprat, det sosiale limet mellom folk. Det er noe av meningen med det hele, forskjellen på å gå hjem fra jobben med en litt dårlig eller likegyldig opplevelse og det å ha den gode følelsen av å tilhøre et sosialt fellesskap.

Christoffersen savner tida i Renholdsverket på slutten av 80-tallet. Ikke minst spilte fagforeninga en viktig rolle for det sosiale livet. Det var alltid mulig å stikke innom fagforeningskontoret for en prat om viktige og uviktige saker med lederen eller andre i styret. Dessuten var du som fagorganisert automatisk medlem av idrettslaget som var den viktigste sosiale arena for svært mange av medlemmene. Idrettslaget hadde til og med en representant i fagforeningsstyret. Det at folk møttes og vekslet noen ord ga god stemning. Nå møter man opp om morgenen, gjør jobben og går hjem. Jobben er den samme, men de sosiale møtestedene mangler.

Privatiseringen sektoren har gjennomgått spiller en stor rolle i denne sammenhengen. Nå er fagforeninga historie for de kommunale renovasjonsarbeiderne. Som Åge sier: den tida kommer definitivt ikke tilbake. Alt er privatisert. Det begynte med at virksomheten ble lagt ut på anbud. Det kommunalt eide AS`et Miljøtransport tapte en del runder, og er nå helt ute av søppeltømming for private husholdninger. Private overtok totalt med det franskdominerte Veolia som en sentral aktør.. Tempoet er høyt. Helsa holder en stund, men neppe helt ut. Ingen tariffavtale lenger, ingen organisering, ingen sosiale arenaer, mye pes. Det er en kjensgjerning at den psykiske tilstanden kan gi rent fysiske utslag. Har du hardt fysisk arbeid, blir ikke miljøet mindre viktig. Å mangle et sterkt sosialt fellesskap og en stolt fagforening kan gå på helsa løs.

I vår tid blir det rettet stor oppmerksomhet mot fortjeneste og økonomiske målsettinger. Dette er nødvendig, men må balanseres mot de ansattes trivsel på arbeidsplassen. I en del bransjer og selskaper har profittjaget gått alt for langt. Det blir som forskjellen på en som jogger sammen med kompiser med mulighet for å snakke sammen under veis og en som stormer fram alene, uten pust til å kommunisere. Det bør ringe noen bjeller når folk med tung erfaring sier at alt det sosiale er borte.

Bedre sosialt miljø kommer ikke av seg sjøl. For søppelkjørerne i Oslo har situasjonen gått fra bortimot 100 prosent oppslutning om den kommunale foreningen til nærmest null organiserte etter at privatiseringen seiret i bransjen. Men det fins alternativer. Nå er det Transport som er forbundet for søppelfolka. Arbeidsplassene er der, hvor er ververne?

LO-Aktuelt nr. 2/2008