Sprengt monolitt

«Norsk Jernverk»-logoen i blått pryder t-skjorta til Svein Arne Jamtjord, som tar seg en tallerken karbonade og ertestuing i kantina. Med 28 år på baken som stålverksarbeider har han sett de enorme endringene Rana-samfunnet, det gamle Jernverket og Jernverksklubben har gått gjennom.

– Ja, det var tider, smiler han.

For nå er «Norsk Jernverk» bare navnet på en lokal pub i Mo i Rana. Den gamle statsmonolitten og selve juvelen i kronen for sosialdemokratiets industribygging, Jernverket, er til de grader historie.

Forskning, stål og fisk Jernverket dannet utgangspunket for Rana-samfunnets vekst, og godt over 3000 mann jobbet der i glansdagene. Så kom omstillingen fra 1988, da Stortinget vedtok å privatisere (i praksis legge ned malmbasert stålproduksjon) verket som statlig bedrift.

Det var starten på det som i dag er et konglomerat av ulike firmaer og bransjer – med dertil hørende uoversiktlige organisasjonsforhold og rekrutteringsutfordringer. Den gamle jernverkstomta ruver, dekker halve arealet for Mo i Ranas bykjerne – og utgjør fortsatt næringsgrunnlaget for byen. Nå heter det Mo Industripark, og rundt 2200 mennesker jobber her. Årlig omsettes det for nær fire milliarder kroner, og virksomhetene spenner fra jern og stål, verksted og transport til service, offentlige virksomheter, forskning, fiskeoppdrett og IKT.

Finner og brasilianere Men det er lukta av tung industri som møter oss, de enorme, rustbrune hallkonstruksjonene signaliserer smelteverk. Den brasilianske metallgiganten Rio Doce Manganese driver nå en av tre restbedrifter etter Jernverket, og har installert et lite museum om Brasil og om konsernets virksomhet i ly av smelteovnene. Inne i denne eksotiske oasen har et knippe tillitsvalgte fra ulike bedrifter på tomta samlet seg rundt kaffekanna. Det er representanter for klubber som sorterer under Fellesforbundet og IndustriEnergi (ikke IE, har det gått ut befaling om fra sentralen). Normalt ville Mo Industritransport vært organisert i Norsk Transportarbeiderforbund, men de har valgt å stå i Fellesforbundet fordi de mener det er mer oppmerksomhet rundt skiftarbeidsordninger i det forbundet. Men der den gamle Jernverksklubben tidligere regjerte uten konkurranse, finner man nå en rekke forbund og klubber. Og der den norske staten tidligere eide og administrerte herligheten, eies det nå av spanjoler, finner, nederlendere, sveitsere og brasilianere.

Flere kanaler Skjalg Iversen, klubbleder på ferrosilisiumprodusenten Fesil, forteller at de tillitsvalgte innen prosessindustrien treffes ofte. De informerer hverandre, og samordner initiativer i forhold til rammebetingelser.

– Mangfoldet i parken er en styrke, for det gir oss flere kanaler å jobbe inn mot, sier Iversen.

Mangeårig klubbleder på det som nå er spanskeide Celsa Armeringsstål (inntil i fjor Fundia og finskeid) Lars Nielsen supplerer:

– Vi bryr oss ikke om forbundsgrensene, vi går felles ut i viktige spørmsål som kraftregime, arbeidstid, avgifter og miljøspørsmål.

Mens arbeiderne på Rio Doce og Fesil nå er i IndustriEnergi, har Celsa forblitt i Fellesforbundet. Men klubblederen er ikke udelt positiv til eget forbund:

– Det er blitt en koloss på leirføtter, og omfatter alt fra grafikere og restaurantansatte til landbruksavløsere. Vår bransje forsvinner i mengden, sier Nielsen.

Uryddig Det er ingen koordinert innsats på de 130 bedriftene for å få folk inn i LO og fagbevegelsen. Likevel, innenfor tungindustrien er organiseringsgraden tett oppunder hundre prosent. Noen gratispassasjerer blir det, og diskusjonen om dem går hyppig. Inne i Celsas stålverk er produksjonen endelig i gang etter et plagsomt havari i renseanlegget. Stålovnsoperatør i auseovnskabinen Tommy Buøy holder øye med temperaturer og legeringer på store skjermer.

– De uorganiserte har jo opplevd ikke å få noe støtte under streiker. Men det er vel da de skal bruke de kontingentpengene de har spart, liksom.

Mer problematisk enn en liten andel uorganiserte er de uryddige organisasjonsforholdene omstillingen har skapt. Klubbleder Bjørn Kildal i Mo Industritransport, en bedrift med rundt 125 ansatte, er ikke i tvil:

– Omstillingen var bra for bedriftene, men ikke for arbeidsfolk. Vi bytter jo arbeidsklær hele veien, og forholder oss til nye kontraktører. Jeg skulle egentlig hatt gullklokka nå, men vi får jo ikke med oss ansiennitet, sier han.

Kildal mener de utskilte støttefunksjonene for produksjonsbedriftene blir skadelidende, med uryddige lønns- og pensjonsforhold på grunn av anbudene. Det er en større utfordring å få opp antallet organiserte, fordi det er så store utskiftninger – nye fjes hele tiden.

– Og i småbedriftene i parken her må det bygges opp på nytt og på nytt, sier han.

En gammel fagforeningstraver på verket, Atle Hiller, understreker at fellesskapet blir mindre med oppsplittingen.

– Før var vi i samme båt, nå er det lettere for bedriften å nå gjennom med at vi må «spare» – for eksempel på renholderne som er utskilt, sier Hiller.

De tillitsvalgte forteller om stadig økende press fra eierne for å gå med på billigere tjenester fra underleverandører. Derfor er tillitsvalgtes innsynsrett og solidaransvar brennaktuelle temaer i industriparken.

Ikke AFP I kontrollrommet på Celsas valseverk, som i sin tid var Norges største bygning, vanker det kyss, klapp og klem til ungguttene som kommer for å ta fem minutter. Stålverkets Grand Old Lady, Ruth Selnes, har tatt pause fra buntemaskinene og finner fram vaflene til gutta på skiftet. Uten henne på jobb kommer enkelte til å sulte i hjel, spøker de med.

Selnes er 63, har vært ansatt i 31 år – og kunne gått av med AFP i fjor. Men det ville hun ikke.

– Nei, jeg trives altfor godt. Og ikke har jeg hatt en sykedag på mange år, ler hun.

Ikke alle har det slik. Klubblederen i Mo Industritransport er selv sykmeldt.

– Jeg er blitt en sånn kortisongutt. Slitasjeskader i nakke, skuldre og rygg er ikke så uvanlig i transport. Så jeg ser ikke for meg å jobbe til jeg er 67, jeg begynte jo da jeg var 16, sier Kildal.

Atle Hiller mener industriarbeiderne er de ideelle pensjonister:

– Vi dør jo før vi rekker å ta ut noe særlig av det vi har betalt inn.

Lisens og fisk Det gule bygget i utkanten av området huset en gang verkets administrasjon. Kontakten mellom de som jobber på gulvet i industrien og de som sitter der nå, er heller ikke all verden. Her er det kvinnene som dominerer, og de har yrker der smusstillegg er en ukjent problemstilling. Nav, Postens billettservice og NRKs lisenskontor sitter i tradisjonelle kontorlandskap, og er i hovedsak organisert i forbund for offentlig sektor. Lisensavdelingen er dominert av NTL. Inne på kontoret for «vanskelige» kringkastingslisensbetalere føler ikke de ansatte noe stort fellesskap med resten av Industriparken. Det gjør heller ikke de ti på Ranfjord Fiskeprodukter – selv om fiskeoppdrettstankene ligger midt oppe i industriområdet. Ved hjelp av spillvarme fra verket har fiskeoppdretterne skaffet seg et konkurransefortrinn i produksjonen av laksesmolt, yngel og slakteklar ishavsrøye.

Mens knøttsmå lakser, såkalt smolt, pumpes fra en tank til en annen, overvåker Jon Morten Abelsen at alt går som det skal. Han er leder i Fellesforbundets klubb på bedriften, men ser lite til sine kollegaer i fagbevegelsen.

– Det er kanskje ikke det største behovet for å være organisert her, vi har en super daglig leder. Men det er kjekt å være i fagbevegelsen for å komme i kontakt med andre i næringa, sier han.

eline@lo-media.no