Stolt folk med dårlige ledere

– Underdanigheten og følelsen av å være konstant undertrykt er så å si borte, den svarte befolkningen har fått en ny selvbevissthet. Dette er den mest positive endringen som har skjedd på 20 år, mener Jan Speed.

Nettredaktøren i fagbladet Bistandsaktuelt har i fem uker denne våren reist rundt og rapportert fra sitt eget hjemland, to tiår etter de første frie valgene. Speed ble født i Sør-Afrika i 1960 og flyttet til Norge i 1978 for å unngå å bli innkalt til apartheid-hæren.

Svære slummer

Regjeringspartiet ANC har sørget for å bygge millionvis av nye hus, mange fattige har fått tilgang til strøm og rent vann. Men mens fattigdommen er noe redusert totalt sett, har gapet mellom fattige og rike blitt desto større. Sør-Afrika ligger på topp i verden når det kommer til størst skille på fattig og rik. Videre er arbeidsledigheten offisielt på rundt 25 prosent, uoffisielt ligger den på 40 prosent.

– Fattigdommen er fortsatt enorm. Langs hele veien inn mot en by som Cape Town er det slum, forteller Speed.

Cape Town var for øvrig hjembyen til mange ledere av antiapartheid-bevegelsen. Mange ledere, deriblant Nelson Mandela, satt fengslet på Robben Island, øya ti kilometer ut i sjøen fra byen.

Politikere i fete biler

Et svært gap har vokst fram de siste årene mellom ANC-regjeringa – de fattiges parti – og folket. Å se lokalpolitikere kjøre rundt i flotte biler mens de selv knapt har rent vann å bruke, vekker harme blant vanlige mennesker. Presidenten omgir seg med luksus. Speed tror den spredte grasrotaktivismen som nå gjør seg gjeldende etter hvert kan bli mer samlende.

– Grasrotprotester har blitt dagligdags. Manges håp er at fagbevegelsen skal bryte sammen og sånn sett gi plass for et nytt stort parti på venstresida, forteller Speed.

Sør-Afrikas største hovedorganisasjon, Cosatu, har sterke bånd til ANC. Nå har blant annet det mektige metallarbeiderforbundet erklært at de ikke støtter ANC i det kommende presidentvalget 7. mai.

Ingen alternativ

– Hva er årsaken til den omfattende korrupsjonen?

– Etter mange år i nød har nok mange politikere en følelse av at dette er noe de har rett på, og som utvikler seg til en griskhet. Videre har det også vært tøffe maktkamper innad i partiet, sier Speed.

– Det er skuffende å se dette skje med den tidligere frigjøringsbevegelsen. Samtidig er det positivt at vanlige folk reagerer. Jeg tror det fortsatt er en del gode folk i ANC, og i dag er dette uansett eneste parti som har nok folk til å gjøre en forskjell, fortsetter Speed.

ANC kommer til å vinne valget. Det spennende blir, ifølge Speed, hvorvidt partiet får 60 eller 65 prosent av stemmene.

– Om de taper fem prosent kan Jacob Zuma utfordres som ANCs partileder, mener han.

Zuma er ingen populær mann, og han ble buet ut da han talte i Nelson Mandelas begravelse.

Farlig å utelate de unge

Daglig leder Magnus Flacké i Fellesrådet for Afrika mener mange sørafrikanere helt har gitt opp å få makt gjennom politikken, og de legger skylden på dårlige ledere.

– Det er mye positiv energi i landet, så mange krefter som vil mye. Men flinke, relativt godt utdanna folk ikke får jobb og de opplever ikke å bli hørt. Samfunnet bobler av frustrasjon, noe alle demonstrasjonene tydelig viser.

– Hva mener du må skje for at bildet skal endres?

– Politikerne må høre på de unge og ta dem på alvor. Den såkalte born free-generasjonen skal stemme for første gang, og det er rett og slett korttenkt og farlig å stenge disse ute, mener Flacké.

Han har selv venner i det han omtaler som «verdens mest urettferdige land» som ikke ser noe alternativ til ANC.

– De lar være å stemme, fortsetter Flacké.

Fellesrådet for Afrika ble stiftet som Fellesrådet for Sør-Afrika i 1967, som paraplyorganisasjon for den norske anti-apartheidbevegelsen. Med avskaffelsen av apartheid i 1994 utvidet Fellesrådet interessefeltet til å gjelde hele Afrika.

Terroristen Mandela

I en kronikk publisert på NRKs nettsider i desember i fjor, forteller Jan Speed at han ikke visste hvordan Nelson Mandela så ut før han ble løslatt fra fangenskap i 1990. Ikke hadde de hvite hørt stemmen hans, ei eller sett de få filmsnuttene som fantes.

– For nesten samtlige av mine skolekamerater på den utelukkende hvite gutteskolen i havnebyen Durban var den svarte motstandskampen et ikke-tema. Da noen få av oss forsøkte å arrangere et politisk debattmøte med en svart skole i en av forstedene, ble det forbudt av rektor, skriver Speed.

Og fortsetter:

– For hvite sørafrikanere var all svart opposisjon en del av et globalt kommunistisk totalangrep mot vestlig sivilisasjon, regissert av Sovjetunionen. Mandela og hans like ble fremstilt som blodtørstige terrorister, manipulert av kyniske kommunister. De hvite skapte sin egen Mandela-myte om en blodtørstig, hevngjerrig person som hadde som mål å drive de hvite ut av landet.

Da Jan Speed kom til Norge sluttet han seg til anti-apartheidarbeidet her.

Hvem skal lede nå?

Sør-Afrika anno 2014 er noe helt annet enn det Jan Speed forlot i 1978. En sterk grunnlov, dyp politisk bevissthet blant folk generelt og en viss andel kritiske medier har bidratt til å føre samfunnet framover, mener han.

Soweto, det beryktede ghettoområdet under apartheid, har fortsatt flest svarte innbyggere. Men stemningen er byttet ut, og inn har middelklassen og kjøpesenter kommet, ifølge Speed.

– Hvordan er motsetningene mellom folk i landet i dag?

– En del hvite mener de utsettes for rasisme, blant annet fordi jobber fordeles til den svarte befolkningen. Samtidig er ikke slumområdene bebodd av hvite, og de hvite har fortsatt større eierandeler i næringslivet, forklarer Speed.

Og på en del av landets vingårder har de hvite eierne fortsatt nedlatende holdninger overfor sine svarte arbeidere. I enkelte provinser er det fremdeles kamp om godene mellom den fargede og den svarte delen av befolkningen.

De hvite utgjør drøyt 5 millioner av en total befolkning på vel 50 millioner.

5. desember i fjor var en sorgens dag. Nelson Mandelas død var slett ikke med på å styrke ANC, som en del kanskje hadde trodd. Det sørafrikanske folket sørger fortsatt. Svære plakater med bilde hyller mannen i offentlighet.

– Vi skulle gjerne hatt en person med Mandelas idealer, men det er dessverre ingen i sikte, sier Jan Speed.