Sveket av Arbeiderpartiet

Andre bind av Norsk Sjømannsforbunds (NSF) historie, utgitt på slutten av fjoråret, dekker perioden 1960 og fram til i dag. I 2006 kom første bind som dekket NSFs første femti år og var skrevet av historiker Finn Olstad. Bind 2 har historiker Terje Halvorsen tatt seg av.

Det kanskje mest spennende temaet i andre bindet er kampen mot sosial dumping. Fellesforbundet må nemlig ikke tro at dette fenomenet er noe nytt. NSF slet med billige asiatiske sjøfolk 20 år før Fellesforbundet måtte ta stilling til tarifflønna til polske gjestearbeidere i bygg og anlegg. Halvorsen skriver blant annet: ”Problemet med sosial dumping ved bruk av lavtlønte utlendinger rammet sjøfolkene i utenriksflåten før noen andre.”

Sjømannsforbundet kjempet mot dette i lang tid, men måtte nok se at båten gikk fra kaia uten av NSF var med 1. juli 1987 da Norsk Internasjonalt Skipsregister (NIS) ble etablert. Skipsredere og politikere – også Arbeiderpartiets – var nesten helt enige (to stortingsrepresentanter fra Ap stemte mot) i at dette var nødvendig for å berge stumpene av Norge som sjøfartsnasjon.

Sjømannsforbundet måtte godta situasjonen, men likte den ikke. NSFs forhold til Arbeiderpartiet ble aldri det samme etter dette. Et sted mellom 10 000 og 25 000 norske sjøfolk mistet jobben som følge av opprettelsen av NIS. Det er ”beretningen om et varslet mord”, skriver Halvorsen.

Storhetstida til NSF var i begynnelsen av 1960-årene. Halvorsen skriver: ”Helt opp til 1960-årene var det å dra til sjøs en normal del av gutters oppvekst i deler av Norge. Hver tredje norske gutt hadde hatt minst en tur som sjømann. Det var mange steder en manndomsprøve som det ble forventet at du avla. I tillegg var dette for mange eneste mulighet til å komme seg ut og se seg om i verden.”

For mange ufaglærte eller skoletrøtte var sjølivet også en mulighet til å få seg en bra betalt jobb (sjømannsskatten var lav). Sjømannsforbundet hadde over 50 000 medlemmer i 1960. Derfra gikk det gradvis nedover.

Denne boka handler ikke bare om politiske uenigheter og om kampen for sjøfolks rettigheter og bevaring av arbeidsplasser, men også om indre stridigheter i eget forbund. På 1980-tallet var Sjømannsforbundet langt fra noen søndagsskole. Det kan den sterkt profilerte lederen og AP-sentralstyremedlem Henrik Aasarød skrive under på. Gubbeveldet rådet mer enn i kanskje noe annet LO-forbund, noe som ikke sier så rent lite. I 2006 skjedde det nesten sensasjonelle at forbundets ledelsestroika fikk to kvinner og én mann. Jacqeline Smith ble leder, nærmest en kvinnepolitisk palassrevolusjon.

Veien dit er også skildret i Halvorsens grundige og godt dokumenterte mastodont av ei bok (over 600 A-4-sider med register og noteapparat).