Tekster bak lukkede rom

– Dette er en titt inn i en lukket verden hvor det handler om blant annet ondskap, skyld, forsoning, sorg, anger og godhet, sier Jannicke Ekenes Asp, redaksjonssjef i Verbum forlag. Anledningen er den nye boka ”Fengselsliv og menneskeverd” som ble presentert i Oslo fengsel i slutten av oktober. Redaktør for boka er Harald Bekken, tidligere fengselsprest i anstalten.

Rampestreker

Boka har blitt til som et prosjekt blant noen av landets fengselsprester. Flere av dem bidrar også med tekster. De har to ganger vært på studietur til den greske øya Lesbos.

– Med denne boka ønsker vi å gi stemme til de som ikke har noen stemme. Og lukke opp landets minst åpne institusjon, nemlig fengslet. Vi har ønsket å være på gølvet, men også å få fram det overordnede faglige blikket, sier Bekken.

Blant bokas forfattere møter vi også Mads Wibe-Lund, innsatt i Oslo fengsel og politietterforsker Asbjørn Rachlew.

– De aller fleste av oss har gjort rampestreker. Hadde jeg blitt tatt for det jeg gjorde som ungdom, hadde jeg ikke vært politimann i dag, sier Rachlew.

Samtalen

Under bokpresentasjonen i Oslo fengsel blir det snakket mye om den viktige samtalen mellom ansatt og innsatt.

– Det er merkelig at kriminalomsorgen sentralt i sine mange dokumenter ikke nevner hvor viktig samtalen i etterkant av en hendelse er, sier Bekken.

– Samtaler er det jeg har brukt mest tid på som prest i 11 år på Bredtveit fengsel, sier Kjersti Wernø.

Drittsekker

Det var også fengselsbetjenter til stede denne dagen i Oslo fengsel. De valgte tausheten også når Wibe-Lund fyrte fra hofta på spørsmål om hva de ansatte kan gjøre bedre.

– Mange av de ansatte opplever seg sjøl som drittsekker når de må strippe fangene. Men det er stor forskjell på dem. De nyutdannede har en helt annen og bedre tilnærming til fangene enn de eldre som har stivnet helt i sine fordommer, sier Wibe-Lund.

Stolthet og skam

Terje Auli, fengselspresten på Oslo fengsels avdeling B, har et noe annet syn. Han har lite eller ingenting å utsette på de erfarne betjentene.

– Jeg har lært mye av disse tjenestemennene om viktigheten av personlige samtaler. Kanskje skulle kriminalomsorgen sentralt lytte mer til disse. Det er de som er opptatte av mennesker som overlever i dette yrket. De andre brenner ut, sier Auli.

Hva så med begrepet ”skam” – skammer fangene seg for hva de har gjort? Det er nok avhengig av hva de har gjort, ble det hevdet.

– Overfor samfunnet og sine pårørende er de kriminelle ikke stolte, men stort sett skamfulle. Men blant sine egne, fangemiljøet og de andre kriminelle, er nok stoltheten framherskende. Mange skryter på seg forbrytelser de ikke en gang har begått, mens yngre domfelte syns det er kult å møte de store gutta. Det er kanskje ikke så rart da at mange søker tilbake til dette miljøet når de løslates, sier fengselsprest Terje Auli.