Tør vi ta sjansen?

Bankene og forsikringsselskapene driver stadig mer aggressiv reklame for forsikring av barn, godt hjulpet av medieoppslag av typen «7 av 10 barn under 5 år ikke forsikret!». Det kan høres alarmerende ut at mer enn halvparten av norske barn er uten forsikring. Men i virkeligheten er norske barn sannsynligvis de best forsikrede i verden. Andelen som har privat forsikring er derimot lavere enn land som for eksempel USA. Årsaken er at alle norske barn er forsikret gjennom velferdsstaten, uavhengig av foreldrenes inntekt, og finansiert gjennom et progressivt skattesystem.

Private personforsikringer er et voksende marked for alle aldersgrupper. Frykten for følgene av pensjonsreformen har skapt en eksplosiv vekst i pensjonsforsikringer, og stadig flere av oss tegner uføreforsikring. Felles for forsikringene er at de kommer som et tillegg til sikkerheten gjennom velferdsstaten. Økningen i etterspørsel etter private forsikringer gjenspeiler vår voksende rikdom og økte økonomiske krav.

Det er selvsagt opp til hver enkelt av oss hvor vidt vi ønsker å tegne private forsikringer eller ikke. Problemet er at hvis stadig flere velger private forsikringer kan felles velferdsgoder etter hvert falle bort. Velferdsstaten er avhengig av at flertallet er tjent med felles goder finansiert over skatteseddelen. Dersom velferden som tilbys ikke oppfattes som god nok, vil en rik middelklasse finne private løsninger. Et eksempel på dette er pensjonsreformen. De store kullene i etterkrigsårene når snart pensjonsalder, og utbetalingskravene vil øke. Politikernes svar på denne utfordringen er kutt og nedskjæringer gjennom den mye omtalte pensjonsreformen. Resultatet er at mange frykter at statens utbetalinger ikke vil være nok til å opprettholde levestandarden vår, og forsikringsselskapene selger pensjonsforsikringer som aldri før. På lang sikt vil dette føre til at interessen for et felles pensjonssystem for alle reduseres. Hvis jeg allerede har sikret meg en god inntekt på toppen av pensjonsutbetalingene, hvilken interesse har jeg da av politiske prioriteringer som inkluderer et løft for alle?

Om kort tid skal vi i møte med banken og reforhandle lån- og forsikringsavtaler. Bankfunksjonæren kommer til å beundre vår lille datter, pludre og dikke litt, før hun i samme åndedrag vil tilby oss en forsikringsavtale for barn. Kanskje legger hun til en liten oppfordring om å ikke la økonomien begrense omsorgen for den lille, og minner oss om hvilke absurde summer vi akkurat har lånt til oss selv.

Jeg er usikker på hva jeg vil svare. Fortsatt frykter vel de færreste av oss at barna våre ikke er godt nok forsikret gjennom velferdsordningene. Samtidig påvirkes vi alle av kommersiell reklame, medieoppslag og den totale mangelen på politisk argumentasjon som inkluderer økt skattenivå for økt velferd. Kan vi stole på at våre felles velferdsordninger fortsatt er gode nok i framtiden? Og tør vi ta sjansen?