Uenighet om lønnssystemet i staten

NHO-sjefen uttalte for en tid tilbake at forbundene i offentlig sektor burde jobbe for å endre lønnssystemene i staten, i stedet for å kreve uansvarlige lønnstillegg.

– Strukturen i offentlig sektor er problemet. Hvis man skal heve noen, så må man heve alle. Det blir for dyrt. Det må bli mer lokal lønnsdannelse i offentlig sektor, sa Finn Bergesen til DN.

– Bergesen burde vite bedre, parerer Odd Jørgen Sørengen, spesialrådgiver i LO Stat.

Han konstaterer at Bergesen hadde hatt rett hvis uttalelsen hadde kommet for 20 år siden. Da var statens lønnssystem tungrodd og sentralstyrt. I dag er situasjonen en helt annen.

– Vi fikk en strukturendring i slutten av 80-årene som endret systemet fra sentralistisk til fleksibelt. Tidligere skjedde ikke noe lokalt. Etter endringene er det stor lokal frihet, sier Sørengen.

Lønnsstiger.

Han poengterer at det for hver stilling er åtte ulike lønnsstiger som arbeidsgiver kan velge mellom, og bruker førstekonsulenter plassert i lønnsramme 22 som et eksempel.

– I denne rammen kan arbeidsgiver plassere den ansatte på lønnstrinn fra 36 og opp til 55 med lønn fra 292 300 til 402 100 kroner. Videre avansement fra førstekonsulent er til rådgiver og seniorrådgiver og da har en alternativer helt opp til lønnstrinn 87 og en lønn på 828 000 kroner. Slik er det for alle stillinger. I tillegg har arbeidsgiver muligheten å direkteplassere blant annet ledere. De øverste lederne i staten får dessuten sin lønn fastsatt av departementene, sier Sørengen.

Stillingskode.

Han trekker fram skifte av stillingskode, skifte plassering i lønnsramme, endringer i særavtaler og tillegg for ansiennitet som virkemidler det er mulig å bruke lokalt.

– Det kan velges om endringene skal gjelde for grupper eller individuelt. Og arbeidsgiverne bruker disse mulighetene fullt ut, sier Sørengen.

I 2006 brukte arbeidsgivere i staten 230 millioner mer enn det som var avsatt til lokal lønn under tarifforhandlingene. I fjor var dette tallet steget til 240 millioner kroner.

– Det viser at fleksibiliteten både finnes og brukes, fastslår Sørengen.