Upolitisk økonomi

En gang for mange år siden leste jeg bøker om politisk økonomi. Da slapp jeg å lese setninger som ”Verden går framover. Men den fattigste milliarden blir bare fattigere. Hva kan gjøres?” For det er sånne setninger som er sentrale i Paul Colliers bok ”De fattigste”.

Collier er professor og leder for Centre for Study of African Economies ved Universitetet i Oxford. Tidligere var han forskningsleder i Verdensbanken, og skal ifølge smussomslaget på boka være ”en av verdens ledende eksperter på afrikansk økonomi”.

Jeg er ikke økonom. Det er ikke den nåværende miljø- og utviklingsministeren Erik Solheim heller. Han har skrevet et relativt rosende forord til Colliers bok. Det overrasker meg noe siden Solheim antagelig har vært på noen av de samme studiesirklene som meg i sin ungdom og burde vite hva politisk økonomi er. For problemet med Colliers bok er at den framstår som et forsøk på å være relativt upolitisk. Her er det markedsmekanismene som i all hovesak rår. Det dreier seg om vekst etter rene markedsliberalistiske og kapitalistiske premisser og målestokker. Lenin lurte også på hva som må gjøres, men samme mann skrev også en klassisk bok om imperialismen der han i et historisk perspektiv viser hvorfor det oppstår kriger her i verden og hvorfor noen land er fattige, andre rike.

Jeg påstår ikke at Lenins imperialismeteorier nødvendigvis er gangbar mynt og den eneste naturlige valutaen når dagens globalliserte verden skal analyseres i økonomiske termer, men at fattigdomsproblemet i for eksempel Afrika er et spørsmål om hvordan enkelte fattige land behandler konfliktfellen, naturressursfellen, mangel på kystlinje, dårlige naboer eller et dårlige styresett – det blir for unyansert. Reduksjonistisk, ville vel forskere og vitenskapsteoretikere kalle det. Og det er vel akkurat derfra Collier kommer: fra akademia.

I tillegg til at den politiske dimensjonen mangler i Colliers bok, er den også skrevet i et toneleie som signaliserer at det ikke fins andre alternative tenkemåter enn hans egen. Skrivestilen ligner litt på Johan Galtungs. Verden er stor, men oversiktlig og egentlig lett å forstå bare du behersker det analyseverktøyet som skal til. Dette verktøyet er det bare Collier som har i sin kasse. Hans jobb er å fortelle oss uvitende det.

Derfor lanserer Collier begrepet ”bunnmilliarden”. Det er den millionen mennesker som bor i land som ikke klarer å produsere økonomisk vekst. De fleste av disse landene ligger i Afrika. Hjelper vi disse med å skape økonomisk vekst, løser fattigdomsproblemet seg. Det er Colliers hovedtese, det er hva han bruker 232 sider med tekst til å argumentere for.

”Mangelen ved Colliers bok er at han ikke går inn på miljø- og klimautfordringene”, skriver Erik Solheim som ikke er 100 prosent fornøyd med boka. Statsråden og den tidligere SV-lederen avslutter likevel sitt forord sånn: ”Paul Collier har skrevet en viktig bok. En bok som kom på akkurat riktig tidspunkt i den norske debatten, og er blitt et viktig innspil i arbeidet med å utforme en ny norsk utviklingspolitikk. Boka tar oss videre, utfordrer tradisjonelle forestillinger, provoserer og engasjerer, slik en god bok skal.”

Jeg slutter meg ikke til disse ord.