Utestengt fra lov og rett

– For et par år siden kom en eldre palestiner alvorlig til skade på jobben sin i Israel. Etterpå ble han erklært 35 prosent ufør. På tross av dette får han bare en brøkdel av den israelske uførepensjonen han har krav på. Mannen, som er i begynnelsen av 60-åra, er et av mange eksempler på hvordan palestinske arbeidere snytes av israelske arbeidsgivere. I ettertid må de føre en lang, og ofte nytteløs, kamp for sine rettigheter.

– Mannens sak er vanskelig, sier Amir Garra, som er israelskarabisk advokat og har gjort denne jungelen av saker til sitt spesialområde. – Han tjente netto omkring 7 500 shekel (cirka 11 000 kroner) i måneden. Etter mine beregninger skulle det tilsi at han hadde krav på en pensjon på 4-5 000, men i stedet får han 600. Han er med andre ord en mann uten pensjon.

Vi møter Amir Garra i Baqa el Bharbiyeh, en stor israelskarabisk landsby, der han har sin praksis. Landsbyen ligger like ved siden av tvillingbyen Baqa el Sharqiyeh, men i dag holdes de to landsbyene strengt atskilt av Israels såkalte sikkerhetsmur, som skjærer tvers igjennom i form av høye betongelementer. På den «andre siden» som det heter, lever Vestbreddens palestinere. Mange av dem sitter igjen med vond smak i munnen etter å ha jobbet i Israel.

De israelske arbeidsgiverne snyter ofte på lønningene, det kan være problemer med utbetaling av skadeerstatning etter en arbeidsulykke eller manglende sluttvederlag. De store problemene palestinerne har med å krysse grensene mellom okkupert Palestina og Israel, gjør det nesten umulig for dem å reise saken sin. Derfor trengs det en god advokat til å representere dem.

– Problemet er aller størst for dem som bor på Gazastripen. Siden Hamas vant valget har Gaza vært hermetisk lukket, sier Garra. – Der er palestinerne helt uten mulighet til å nå fram til det israelske rettssystemet, så de trenger i høyeste grad min hjelp.

Amir Garra har gjort dette spesielle området til sitt spesialfelt. Flere andre israelske advokater tar også denne typen saker, men Garra er den eneste som bare fører saker for palestinske arbeidere som er snytt av israelske arbeidsgivere. Det er nok bakgrunnen for at palestinsk LO, PGFTU, har utpekt Garra til sin offisielle representant overfor det israelske rettsvesenet.

– Jeg har fått en henvendelse fra PGFTU på Vestbredden også, men inntil videre har jeg mer enn nok å gjøre med saker fra Gaza, sier han alvorlig. – Det er bunker av saker i mange forskjellige varianter. I motsetning til israelske arbeidere har de palestinske arbeiderne dårlig kjennskap til rettighetene sine. Og alle sammen vet utmerket godt at hvis de begynner å stille spørsmål om rettighetene får de til svar at det står tusenvis av palestinere klare til å overta jobbene deres.

Den konkrete saken om mannen som ikke får utbetalt den uførepensjonen han har krav på, bor i en landsby nær Tulkarem på Vestbredden. Da Amir Garra påtok seg saken, fant han raskt ut at mannens arbeidsgiver, et el-installasjonsfirma, i årevis hadde innberettet at mannen jobbet for dem 4-5 dager i måneden, i stedet for de 25 dagene han faktisk jobbet. Slik sparte firmaet store penger på skatteinnbetaling, mens den ansattes pensjonsgrunnlag var skåret ned til ingen ting. Mannen visste ikke noe om dette, og som så ofte er tilfelle, spurte han heller ikke om noe før det var for sent.

Helt siden 1967, da Israel i løpet av seks dager i juni besatte Vestbredden og Gazastripen, har Israelske arbeidsgivere brukt palestinere som arbeidskraft. I perioder har fl ere hundre tusen palestinere daglig pendlet mellom de okkuperte områdene og israelske arbeidsplasser. Men antallet har gått opp og ned i takt med den politiske situasjonen. Nå er antallet palestinere med arbeidstillatelse i Israel svakt stigende igjen, men situasjonen bærer tydelig preg av at grensene har vært mer eller mindre stengt siden Al Aqsa-intifadaen startet i 2000.

30-åringen Amir Garra har levd med forholdene tett inn på livet siden han var barn. Han vokste opp i landsbyen Jatt like sør for Baqa el Ghariyeh, der familien fortsatt bor. Men moren hans kommer fra Tulkarem på Vestbredden.

– Jeg vet alt om stengingene og om de store vanskelighetene med å krysse den grønne linjen (grensen mellom Israel og de okkuperte områdene, red.) Hver gang vi besøker familien til moren min på den andre siden, kan turen ta flere timer, og de kan ikke besøke oss i Jatt lenger, sier han. – Dette er virkeligheten for de palestinske arbeiderne.

Det er imidlertid ikke det sosiale engasjementet som var hoveddrivkraft da han i sin tid bestemte seg for å bli advokat. I Jatt, og særlig i familien Garra, har høyere utdanning alltid blitt sett på som et solid grunnlag for tilværelsen. Da Amir valgte sin utdanning hadde han egentlig en forestilling om at det var patentlovgiving og forretningsjus som skulle bli hans fagområde. Han tilbrakte tre år på universitetet i den britiske byen Leicester, hvor han falt for den avslappede vestlige livsstilen. Da han kom hjem igjen til Jatt hadde mye forandret seg. Han hadde vanskelig for å finne seg til rette i byens tradisjonelle kultur, og ikke minst følte han forskjellen mellom ham som medlem av det arabiske mindretallet i Israel og landets jødiske befolkning på en helt annen måte enn tidligere.

– Jeg er advokat og driver en forretning som skal være en forretning, sier han. – Jeg skal leve av dette, men jeg vil også gjerne gjøre noe mer enn det.

Slik som den økonomiske situasjonen har utviklet seg, særlig på Gazastripen, er mange palestinere nå så fattige at de ikke har mulighet til å skaffe de 1 000 sheklene det koster å reise en sak i det israelske rettsapparatet. For tiden representerer Garra fem menn fra en flyktningleir på Gazastripen som til sammen har over 400 000 shekel til gode hos en israelsk arbeidsgiver. Men det var bare ved store anstrengelser de klarte å skaffe fram beløpet som kreves for å reise saken.

– Drømmen min er å kunne yte gratis rettshjelp til disse menneskene, men det kan jeg ikke uten å ha sponsorer i ryggen, sier han. – hvis jeg hadde det, kunne jeg lett ha ansatt fire-fem advokater til. Så mange saker er det, sier han. Dessuten vil han gjerne gjøre en innsats for å informere de palestinske arbeiderne bedre om hvilke rettigheter de har. – Da ville de sluppet å komme i den juridiske klemmen de er i i dag.

– Vi kan snakke om tre kategorier arbeidere, opplyser Ali Khillel, som representerer det danske forbundet 3F på Vestbredden.

– I et par år nå, har antallet palestinere med arbeidstillatelse i Israel vært svært begrenset, men nå har det langsomt begynt å øke igjen. I tillegg er det en stor gruppe som tar seg ulovlig inn i Israel og finner seg arbeid, og til slutt er det dem som blir på Vestbredden og finner arbeid i de israelske bosettingene.

I forbindelse med intifadaen ble et stort antall arbeidstillatelser inndratt, og det tvang mange palestinere til å snike seg inn i Israel for å finne arbeid. Ali Khillel forteller at noen av dem dro fram og tilbake hver dag, mens andre valgte å overnatte i skjul. Men det typiske bildet er en palestiner som etter en måneds arbeid får utbetalt lønn for ei uke og som ikke tør å protestere, sier han.

Denne problemstillingen går igjen i de israelske bosetningene på Vestbredden. Khillel og Garra er enige om at forholdene for landarbeiderne i Jordandalen er spesielt vanskelige. Amir Garra forteller at bosetterne der i har fulgt jordansk arbeidslov som grunnlag for sine ansettelser – med henvisning til at området var jordansk inntil 1967. Det fører til lavere lønn og langt færre rettigheter for arbeiderne.

– For et par måneder siden avgjorde en israelsk domstol at denne praksisen var ulovlig og at de palestinske arbeiderne skal ha alle rettigheter ifølge israelsk arbeidsmarkedslovgivning, sier han. – Og selv om en arbeider har sneket seg ulovlig inn i Israel og jobbet svart, har han naturligvis rettigheter i forhold til den israelske loven. Sånn er loven, men det er mange som tar lett på det, sier Garra.

Det er ikke alltid så enkelt å representere sine klienter over den stengte grensen. Amir Garra ferdes ofte på Vestbredden, hvor han fritt kan møte folk, men han har ingen mulighet for å komme inn på Gazastripen.

– Det er en merkelig situasjon, sier han. – Jeg er fysisk ute av stand til å møte klientene mine, og de er derfor heller ikke i stand til å vitne i retten, slik loven krever. Som rettsstat burde Israel gi disse menneskene innreise, men det skjer ikke. Det betyr også at jeg bruker ti ganger så lang tid på å forberede en slik sak, som hvis klienten hadde vært en israelsk arbeider. Det henger selvfølgelig også sammen med at det ofte er svært mangelfull dokumentasjon i disse sakene.

Nettopp den fysiske atskillelsen og de mange stengningene opptrer gang på gang som faktor i sakene. Mange av sakene handler om sluttvederlag, som etter israelsk lov skal være én måneds lønn for hvert års ansettelse. Mange palestinere på Gazastripen går rettens vei for å få dette, fordi blokaden har ført til at de har mistet jobben. Det typiske svaret fra de israelske arbeidsgiverne er at det ikke er dem som har sagt opp arbeiderne, og at de derfor ikke har krav på noe.

Amir Garra fører for tiden en slik sak for en mann som mistet jobben etter å ha vært fast ansatt på samme sted siden 1993. Det er en hake ved denne saken, som illustrerer hvor komplisert sakene ofte er: Bare for et par år siden ble mannen rammet av en militær grensestengning. I mer enn tre måneder var det umulig for ham å gå på jobb. Etter israelsk lov er man å betrakte som nyansatt hvis man har vært borte fra jobben i mer enn tre måneder. Derfor har den berørte arbeideren ikke vært ansatt i bedriften siden 1993, men i langt kortere tid, og han har derfor krav på et mye mindre sluttvederlag.

– Når vi til slutt lykkes med å få satt sammen en sak, reiser det seg alltid nye problemer, slutter Amir Garra. – For eksempel er det alltid et problem at klienten ikke kan være til stede, andre ganger er dokumentasjonen utilstrekkelig. Derfor ender de fleste sakene med forlik. Det ender ofte med at halve eller en tredel av kravet blir innfridd. Dette liker det israelske systemet, for de framstår som en rettsstat. De palestinske arbeiderne er også nødt til å være fornøyd fordi halvdelen er bedre enn ingenting, sier han. – Men jeg har store problemer med å se dette som rettferdig.

red.lo-aktuelt@lo-media.no