Veien tilbake

Der vil WayBack hjelpe.

– Jeg ble med i WayBack for at andre innsatte ikke skulle oppleve å bli løslatt på samme måte som meg. Jeg sto utenfor Bredtveit kvinnefengsel med alle eiendelene mine, en skoleplass, og ingen steder å bo, sier Rita Rolandsen.

Fadder

Hun er fadderkoordinator i WayBack – Stiftelsen livet etter soning. I 1996 forlot hun fengselslivet for siste gang. Våren 2005 ble hun fadder i organisasjonen som vil hjelpe dem som kommer ut av fengsel etter endt soning til en lettere overgang til samfunnet.

– Skal man endre noe, må man kvitte seg med gamle bindinger. Da kan man ikke flytte inn på et hospits, sier Rita Rolandsen.

Frivillige

– Den tyngste straffen får du ikke innenfor murene. Det er når du står utenfor fengselsmurene med en søppelsekk og en bag i hendene – uten jobb, utdannelse og bolig – at det er tungt, sier Ole L. Andersen.

Han er leder for WayBack. De siste årene har organisasjonen høstet stor anerkjennelse. Både blant politikere og i samfunnet generelt.

I årets statsbudsjett fikk organisasjonen 2,8 millioner kroner i tilskudd - 750 000 kroner mer enn i fjor. I fjor vant de reklamebransjens årlige dugnad for en ideell sak "Reklame for alvor".

En reklamekampanje som har gitt mye støtte og nye faddere.

– Vi har i dag omlag 30 frivillige faddere. Alt fra tidligere innsatte til politifolk og fengselsansatte. I tillegg har vi lister med folk som vil være faddere rundt omkring i landet. Det er et resultat av blant annet reklamefilmen som vises, sier Andersen.

Han er fornøyd med responsen. Ikke minst fra politikerne.

– Vi har støtte fra alle politiske partier. I tillegg har justisministeren gitt oss støtte. Bevilgningene i statsbudsjettet viser at det ikke bare blir med ord, konstaterer Andersen.

A4-liv

Nå er målet at flere byer skal få WayBack-tilbud. De nye pengene som er bevilget over statsbudsjettet skal gå til dette arbeidet.

I dag er det bare i Oslo WayBack finnes. Med sine sju ansatte – hvorav seks er tidligere innsatte, og 30 frivillige faddere, prøver de å gjøre overgangen til samfunnet lettere for dem som får muligheten til å være med prosjektet. De har sitt eget hus på idylliske Rosenhoff sentralt i Oslo. I nærheten ligger hybelhuset hvor nylig løslatte kan bo i en overgangsperiode.

Så langt har de meget gode resultater.

– Normalt ender 80 prosent av de som løslates i fengsel igjen. Av de 22 som har vært innom hybelhuset vårt, er det 20 prosent som har havnet i fengsel. For meg viser det at de fleste som får muligheten ønsker å bli lovlydige samfunnsborgere med A4-liv, sier Andersen.

Han mener de fleste innsatte ønsker å leve et liv som mange ser på som kjedelig.

– De som harselerer med A4-livet vet ikke hvor bra det er. Hvor mange som gjerne skulle hatt et slikt liv, sier han.

En plan

– I fengslene finner man kanskje opp til 20 prosent banditter – fanger som ikke ønsker endring. I tillegg har man dem som sliter med blant annet psykiske problemer. Men de fleste jeg har møtt i løpet av mine 12 år bak murene ønsker et straight liv med hjem og unger. Ikke et liv hvor politiet river ned dørene, sier Richard Ormerod, prosjektansvarlig i WayBack.

Han har tre dommer bak seg. Nå er han på Narkotikaprogram med domstolskontroll, har fast jobb, egen hybel, fullført mastergrad i kriminologi og er på vei tilbake til samfunnet.

– Jeg fikk valget om å fortsette å sitte i fengsel eller lage en plan for hvordan jeg skulle leve utenfor murene. Det var et lett valg. Nå, etter seks måneder, går det mye lettere å følge planen også. Man kan si at min straff er å jobbe og leve et normalt liv. Flere må få muligheten til å ta slike valg, sier Ormerod.

Holdningsendring

– Samfunnet må skjønne at det er lønnsomt å gi forbrytere en mulighet. Vi forstår selvfølgelig at fengslene har en oppgave som går ut på å verne samfunnet. Men rehabilitering er også en oppgave. Spørsmålet er om vi ønsker å gjøre noe med det. Hva er innholdet i straffen? Og ikke minst hva som venter de som slipper ut? sier Andersen.

En tredjedel av dem som settes i fengsel har ikke bolig. To tredjedeler er uten bolig når de slipper ut.

– Her er litt av problemet. Det er utrolig vanskelig å komme tilbake til samfunnet når du ikke har noe sted å bo og ikke har jobb. De som leier ut boliger og ansetter folk bør se at det er en fordel å gi tidligere innsatte en sjanse. Vi trenger en holdningsendring. Og vi trenger en straff som virker, sier Andersen.

Han mener at med å ansette tidligere kriminelle, og la dem få leie bolig, er man med på å skape et tryggere og mer humant samfunn.

– For de kriminelle blir ikke borte sånn helt uten videre når de slipper ut. De stjeler kanskje bilen din hvis de ikke blir en del av det normale samfunnet. Når det er sagt, så skjønner jeg selvfølgelig at mange er skeptiske. Det hadde jeg selv vært, sier Andersen.

Samarbeid

Det er her WayBack har sin oppgave. Deres oppgave er å møte fanger som blir sluppet fri som medmennesker. Og hjelpe dem med praktiske ting som å skaffe bolig, jobb eller utdannelse, og gå på arbeidskontor og sosialkontor.

– Vi møter folk som de er. Ikke for hva de har gjort. Det er viktig å gi de en ny sjanse, og kanskje la dem tråkke feil underveis. Men man må ikke misbruke den sjansen for mye, understreker Andersen.

Han forteller at WayBack har et godt samarbeid med offentlige etater, blant annet fengselsvesenet.

– Vi har hatt møter med fengslene i Bergen og Kristiansand. Der ønsker de å få lokale WayBack-avdelinger. Og vi er allerede godt i gang i arbeidet med en avdeling i Kristiansand. Ved Oslo fengsel har de satt av en halv stilling som holder kontakten mellom fengselet og oss. Det at de setter av kroner til dette, viser hvor viktig de mener dette er. Det betyr mye for oss, sier Andersen.