Veteran takker av

Svardal begynte i sølvsmedlære som 16-åring, skiftet til banereparatør i 1981 og ble valgt inn i sitt første NJF-verv to år etter. I tillegg til oppsplittingen i NSB og Jernbaneverket i 1996, kom den største utfordringen for tillitsvalgte og forbundet på disse 25 årene i 2004, mener han. Stortingsflertallet vedtok å privatisere store deler av Jernbaneverket, si opp 1000 ansatte og gjøre Baneservice om til aksjeselskap. I forkant ba NJF om en høring i samferdselskomiteen, uten at de borgerlige partiene skiftet standpunkt.

– Hele prosessen baserte seg på ideologi. Oppskriften står i økonomiske lærebøker. I løpet av 2009 skulle de siste ansatte i Drift vært ute, og fra 2010 skulle absolutt alt settes ut til eksterne bedrifter, også den daglige sikkerhetsrelaterte driften. Jeg tror ikke politikerne skjønte rekkevidden av vedtaket, sier Svardal.

Den dagen saken ble behandlet i Stortinget sto alle tog stille i tre timer. 1500 medlemmer og sympatisører gikk i demonstrasjonstog opp Karl Johansgate. Blant disse var sporveisansatte i Oslo, dermed stoppet mesteparten av kollektivtrafikken i hovedstaden. Flere andre steder var det aksjoner.

– Det var strevsomt, men også den mest givende tida. Vi opplevde stor aktivitet i foreninger og klubber landet rundt. Veldig mange tro til. Dette engasjementet, og innsatsen fra Jernbaneforbundets medlemmer utover i 2005, mener jeg hadde stor betydning for de rødgrønne partienes valgseier.

Ansvar for finansene. På grunn av sykdom i forbundets ledelse ble Svardal innbeordret til kontoret i Møllergata sommeren 2000, noen måneder før landsmøtet der han ble valgt til forbundssekretær med ansvar for økonomien. Tittelen ”hovedkasserer” forsvant, men fortsatt tar det mye tid å holde oversikt over inntekter og utgifter, ha kontakt med LO, Jernbanepersonalets bank og forsikring og andre samarbeidspartnere. Selve regnskapsføringen gjør den ene av forbundets to ansatte.

– Forbundsstyret og administrasjonen har tatt noen grep for å senke kostnadene, vi lever nøkternt når det gjelder reiser og representasjon, setter tæring etter næring og kutter der det er mulig. Skulle det imidlertid komme til konflikt, renner pengene raskt ut. Likevel skal ingen være i tvil om at vi har ryggrad til å ta en streik. Jeg forlater ei skute som har stø kurs og er solid, og det er jeg glad for å ha medvirket til, sier han.

For trass i færre medlemmer, og driftsutgifter som ligger noe over kontingentinntektene, er økonomien sterk. Penger på bok sørger for finansinntekter. Selv da styringsrenten fra Norges Bank lå på 1,75 prosent i 2004, kunne NJF overføre midler til formuen, yte service overfor medlemmene og sørge for tilbud om skolering.

Lang yrkeserfaring. Omveltningene i jernbanesektoren og anbudsrundene i bussbransjen har tappet NJF for medlemmer. Nå ser nedgangen ut til å ha stoppet, og medlemstallet har stabilisert seg på i overkant av 6000 yrkesaktive.

– NSB tar inn mange konduktøraspiranter hele tida, og det merker vi. Derimot blir det færre ansatte innenfor bane og elektro. Jernbaneverket konkurrerer om ungdommen, og bygg- og anleggsbransjen betaler bedre. Vedtaket i 2004 om å si opp alle innenfor drift viser dessuten at staten ikke tilbyr samme trygghet som tidligere, sier Svardal.

Han er bekymret over variabel rekruttering hos sin gamle arbeidsgiver. Gjennomsnittsalderen i etaten er over 50 år, det vil si at om 10 år er det mange som blir pensjonister.

Svardal gikk ut i arbeidslivet som 16-åring, er faglært sølvsmed og ble aktiv i Oslo Gullsmedarbeiderforening i 20-årsalderen. Etter oljekrisen i 1970-årene kastet spekulantene seg over sølv, gull og edelstener. Prisstigningen som fulgte skapte krise i bransjen, med oppsigelser over hele landet.

– Da hadde jeg lenge ønsket å komme meg ut i frisk luft. I verkstedene var det syrebad og asbestplater. Støvet fra disse var en vanlig plage, selv om vi ikke var klar over hvor farlig det var og hvilke langtidsvirkninger asbesten kan ha.

Så fra august 1981 var han ansatt ved Gjøvikbanen og stasjonert på Grefsen. På årsmøtet i Banepersonalets forening Oslo i 1982 tok han ordet.

– Jeg var dum nok til å ha meninger om en sak, og hørte en bak meg si at ”han der skal inn i styret neste år”. Slik ble det. I 1983 kom jeg med i Osloforeningens styre.

Han var delegat til landsmøtet året etter, og ble valgt inn i kontrollkomiteen. Siden det aller første vervet i Gullsmedarbeiderforeningen i 1960-årene har han alltid vært tillitsvalgt på et eller annet nivå.

– Jeg anbefaler alle å engasjere seg, og har troen på at det nytter. Noen nedturer har det blitt, men også mange oppturer, lyder oppsummeringen.

Smuldret opp. Erfaringene fra Norsk Gullsmedarbeiderforbund førte til en viss skepsis mot sammenslåinger. Der gikk de cirka 2000 medlemmene inn i Jern- og metallarbeiderforbundet i 1985.

– De ble slukt, og føler seg ikke hjemme i Fellesforbundet. Bransjen har nå en veldig lav organisasjonsprosent, og dette var en medvirkende årsak til mine motforestillinger i Forbund1-prosjektet. Jeg sier ikke nei til enhver sammenslutning. Alt må vurderes ut fra medlemstall og økonomi. Samtidig synes jeg Forbund1 ble veldig omfattende og rart, med mange forskjellige bransjer involvert.

Fortsatt aktiv. Litt roligere dager, men nok å henge fingrene, slik ser pensjonisttilværelsen ut til å bli. Drømmen om å kunne lytte til Nitimen på senga må nok utsettes.

– Kanskje det ikke er så gjevt når du først har muligheten til det? undres han.

Kona Laila har laget en liste over oppussing av huset, utvendig og innvendig.

– Den jobben har jeg beregnet til fire år. I tillegg kommer plen, epletrær og snømåking. Dessuten skal jeg inn i en fast ordning med trim. De siste åtte årene har det blitt for lite, så nå skal det tas opp igjen.

Noen foreninger har henvendt seg med spørsmål om han vil ta revisorjobben for dem, og har fått ja. Jernbanepensjonistenes Forbund får et nytt medlem, og det blir bedre tid til å se venner, også på dagtid, siden flere har gått av for aldersgrensen.

På hjemmebane regner han med å sørge for ferdig middag. Ett år i ungdommen tok han permisjon fra gullsmedbransjen og dro til sjøs. Der sto han både i maskinen og byssa. Fortsatt er det moro å lage mat.

– Jeg må prøve å hente fram de talentene igjen. Nå er jeg bare hjelpegutt på kjøkkenet, men med ansvar for middagen hver dag blir jeg jo sjefen.

Kona Laila er ansatt i et lite firma uten ordning med avtalefestet pensjon, kommer til å jobbe til 67.

– Etter den nye reformen kan hun gå av fra 2010 med en liten pensjon, et nivå hun beholder livet ut. Det blir ikke aktuelt, så i de neste seks årene blir jeg husfar.

Svardal er også medlem av representantskapet i Oslo Arbeiderparti gjennom Jernbanelaget, og regner med å få bedre tid til å stille på møtene. Det kan bli aktuelt å engasjere seg litt mer framover mot valget.

I 1978 deltok han i den første kontingenten Norge sendte til UNIFIL, FNs fredsbevarende styrke i Libanon.

– Jeg er medlem i FN-veteranenes Landsforbund, men har stort sett bare deltatt på årsmøtene i Oslo-foreningen hittil. Noen har ikke klart å takle disse opplevelsene, så vi som har kommet godt ut av det kan prøve å bidra mer blant annet i ordningen med kameratstøtte, sier Knut Svardal.