Vi europeere må ikke glemme shoah

Det fins mye

å tenke og si om staten Israel. Landstripen innerst i Middelhavet var for få årtier siden et tilfluktssted for folk i ytterste fare. Skulle de ikke få redde seg, og leve som folk? Jo, gjemme seg, redde seg, leve som andre folk. Men staten Israel er også en høyteknologisk militærbase og en utløser av gjensidige massakrer. En infam selvmordslogikk herjer på det gamle tilfluktsstedet. Vi beskytter oss, sier man. Noen selvbeskyttelsesformer er livsfarlige.

Det har alltid

vært vanskelig, ikke minst for oss i Norge, et land uten en sterk jødisk minoritet, å tenke sammensatt og fritt om jødene og Israel. For få generasjoner burde jo alle i dette landet si et luthersk ja til Jesus, jøden som brøt med fariseernes lære; og etter 1945 viste man at de, jødene, som man slett ikke kjente, var blitt forsøkt utryddet i Europa. Statlige utryddelsesgjerninger ville man, i anstendighetens navn, ikke ha.

Jeg husker, men bare som en atmosfære, flystyrten over Hurumlandet i 1949, da jeg så vidt hadde lært å snakke. Det var kollektiv bestyrtelse på Slemmestad, for de nesten helt utryddede jødiske barna i flyet hadde bukket under enda en gang, i novembertåka på Hurumlandet.

Selv tåler jeg ikke

ordet 'holocaust'. Det betyr brennoffer, og ble innført om den byråkratiske og kolossale ugjerningen mot Europas jøder. Det er et teologisk ord og lar oss ane en hellig betydning. Men det fins ikke noe hellig ved den ytterste tortur og drapsmekanikk. Selv bruker jeg ordet shoah, også det hebraisk. Det betyr tilintetgjøring.

Vi europeere

må ikke glemme shoah. Men det er neppe mulig for palestinere å 'huske' shoah som noe som rammet dagens israelere, de blant dem som er arrogante knusere. Knuser de palestinere for selvbeskyttelsens skyld? Kan hende. For det er mulig, og til og med svært lett, å la være å se seg selv og sine hensikter. Det som kalles selvbeskyttelse fra en kant, kan kalles suicidale eller morderiske trekk fra en annen. De hvis mødre, fedre, bestemødre og bestefedre ble eller nesten ble utryddet, er mistenksomme overfor alle som 'ikke er med dem'. Men det fins ingen (gammel) lidelseskapital som gjør (nye) ugjerninger legitime.

For ti år siden

ble jeg kryssforhørt på Ben Gurion-flyplasssen. Ja, jeg hadde snakket med palestinske forfattere. Og med israelske. Etterpå tenkte jeg - med sorg - at man hadde prøvd å omgjøre meg til en 'fiende'. Mistenksomheten er blitt enda mer ugjennomtrengelig siden 1993.

Jeg ville

nektet

om noen sa jeg var 'Israels fiende'. Det som nå er aktiv statspraksis der, er selvmorderisk sett fra min kant. Den som sier nei til selvmorderisk praksis, er ikke selvmorderens fiende. Hun er - en sørgende. Og kanskje en aktivist. Hvordan skal vi tenke om staten Israel, elegant atomvåpenutrustet, og samtidig utsatt for ukentlige geriljaangrep 'nedefra'?

Denne staten

iscenesetter for øyeblikket tusen 'drap' på det jeg i lange tider har elsket i jødisk tradisjon; viljen til selvinnsikt, tvil, flertydighet og latter. Nå er de mektige meget retthaveriske og rett-troende. Mer og mer av 'det jødiske' blir rensket vekk. Og flere og flere taler amerikansk, helt uten hebraisk aksent. Hva skal vi gjøre med aksen USA-Israel?

Wera Sæther er forfatter og fotograf.