Vitnesbyrd fra Sierra Leone

Det skjer av og til at innholdet i en bok overskygger formen og gjør sistnevnte irrelevant. Fenomenet er sjeldent fordi det er formen, for eksempel måten en historie fortelles på, som gjør fortellingen om til et kunstverk – og ikke et allminnelig brev hjem til mor og far eller en tekstmelding til tante Beate.

Innholdet i Ishmael Beahs tekst ”En bedre dag i morgen”, om en barnesoldats opplevelser i det afrikanske landet Sierra Leone, er en sånn sjelden tekst hvor altså innholdet blir så sterkt at det simpelthen må bevege og gjøre inntrykk sjøl på den mest mosegrodde stein.

Sierra Leone og borgerkrigen der i 1990-årene er det skrevet mye om i dagspressen, men det blir ikke mindre gripende når vi får kjennskap til de ufattelige grusomhetene gjennom en øyevitneskildring av en som sjøl sto midt inni barbariet.

På side 100 skjer omslaget i teksten. Da står Beah, 12 år gammel, overfor valget om å bli barnesoldat for en hær han ikke deler oppfatningene til eller lide den samme skjebnen som resten av familien: døden uten en verdig begravelse. Løytnanten er nemlig ikke fra Frelsesarmeen. Beah forteller hva løytnanten sier:

”Noen av dere er her fordi de har drept foreldrene eller familiene deres, andre fordi dette er et trygt sted å oppholde seg. Vel, nå er det ikke så trygt lenger. Derfor trenger vi sterke menn og gutter til å hjelpe oss å beseire disse folkene, så vi fortsatt kan ha det trygt her i landsbyen. Hvis dere ikke vil kjempe eller hjelpe oss, er det helt greit. Men da vil dere ikke få rasjoner, og dere kan ike bli værende i landsbyen. Det står dere fritt å dra, for vi ønsker bare å ha folk her som kan hjelpe oss å lage mat, klargjøre ammunisjon og kjempe. Det er nok kvinner til å drive kjøkkenet, så vi trenger friske gutter og menn til å slåss mot disse opprørerne. Nå har dere muligheten til å hevne familiene deres og forsikre dere om at ikke flere barn blir foreldreløse.”

De små barnesoldatenes oppgaver etter litt våpenopplæring er så groteske at de ikke lar seg gjenfortelle. De er heller ikke mulig å glemme. En advarsel er nødvendig: dette er ingen ungdomsbok.

Siste delen av boka handler om hvordan Beah, etter at han kommer seg til USA, forsøker å bearbeide og leve videre med sine erfaringer. Hans kamp for å bli et humant menneske er også rystende lesning.

”Ung må verden ennå være”, skrev en gang våre to lyrikere Henrik Wergeland og Nordahl Grieg. Beahs bok er et sterkt vitnesbyrd om at disse ordene fortsatt er sanne.