– Dette er ingen Syden-tur

Jeg er i Palestina som en av to solidaritetsarbeidere fra Palestinakomiteen. Min spesialoppgave er å skape kontakt mellom norske og palestinske fagforeninger, og jeg skal jobbe for organisasjonene Stop The Wall og New Unions.

«Diplomatbeskyttelse»

Fra Gardermoen ble vi forsinket, noe som gjorde at vi ikke rakk flyet videre fra Istanbul. Først nærmere midnatt landa vi i Tel Aviv. På flyet nedover ble vi kjent med en diplomat, og sammen med ham slapp vi unna utspørring og grundig bagasjekontroll. Slik var det ikke for to år siden, da jeg deltok på en av Palestinakomiteens faglige studieturer.

På flyplassen i Tel Aviv stod den forhåndsbestilte sjåføren og ventet. Det hadde han gjort i fire timer. Uten å få beskjed. Med tilleggsbetaling kom vi oss likevel til hotellet i Jerusalem utpå natta. I Jerusalem lå det ennå snørester etter snøværet uka før. Dagen etter gikk turen videre inn i Palestina.

I leiligheten vår i landsbyen nord for den palestinske administrasjonsbyen Ramallah på Vestbredden, er det isnende kaldt om natta og oppvarminga er sparsom. Det er godt med mange varme tepper og sola som varmer om dagen, men dette er ingen Syden-tur.

Ukentlige demonstrasjoner

Palestinerne har lenge kjempet mot fordrivelse og for landet sitt, og flere generasjoner kjenner ikke til annet enn okkupasjon, trakassering, angrep og flyktningeliv. De er et fredelig og vennlig folk og har ikke mye annet å forsvare seg med enn stein, noen hjemmelagde raketter og få håndvåpen, særlig i Gaza.

De styrker nå samholdet og internasjonale forbindelser for å hindre utslettelse, og for at rettighetene deres og vedtak i internasjonale organer og rettsinstanser skal bli respektert.

Demonstrasjonene foregår ukentlig over hele den palestinske Vestbredden. Sist gang var jeg tilstede på en slik demonstrasjon ved landsbyen Bilin. Da ble jeg selv truffet av en tåregassgranat som heldigvis bare skrensa kneet mitt. Jeg trengte bare litt rensing og forbinding. Noe annet hadde vært resultatet med et treff noen centimeter til venstre. Sannsynligvis var jeg et mål fordi jeg filma landsbybeboerne som demonstrerte mot den høye muren de setter opp på palestinernes land.

Hele området var tåkelagt av tåregass. Siden da er lukta, smaken og virkninga av gassen prenta inn i minnet. Det er en opplevelse jeg skal gjøre mye for å unngå nå.

Frykter blodbad

Som i Norge under krigen har de som er under okkupasjon rett til å gjøre motstand. Okkupanten har plikt til å ta vare på folket de okkuperer. Slik er det slett ikke i Palestina. Et av kriteriene for å kalle noe et folkemord, er «bevisst å la gruppen utsettes for levevilkår som tar sikte på å bevirke dens fysiske ødeleggelse helt eller delvis». Dette skjer i Palestina i dag.

I mer enn 70 år har palestinerne kjempet for landet sitt, og nå frykter stadig flere at det vil komme et nytt militært framstøt mot Vestbredden, og at det vil resultere i et nytt palestinsk opprør. Det kan bli et blodbad verre enn ødeleggelsen av Gaza sist sommer.

Palestinsk fagbevegelse

Fagbevegelsen kan gjøre en innsats for å hindre folkemordet ved å bygge solidaritetsbånd til den palestinske fagbevegelsen og å kreve stopp i våpenhjelp, militært samarbeid og finansiering av okkupanten. En måte er å ta kontakt med den faglige gruppa Workmates Norge - Palestina i Palestinakomiteen.

I Palestina er det en rekke fagorganisasjoner og sammenslutninger. De fleste er knyttet til partiene, de politiske grupperingene eller til de palestinske selvstyremyndighetene. New Unions er en uavhengig, medlemsstyrt og ukorrupt faglig sammenslutning og har fått oppslutning på grunnlag av kampvilje og -evne. Men det er en lang vei å gå for at palestinske arbeidere skal ha akseptable arbeids- og lønnsforhold, spesielt for de rundt 90 000 som arbeider for israelerne.

Fengslet uten dom

I Tulkarem, nord i Palestina, er det kurs for tillitsvalgte i tekstilarbeiderforbundet i The Palestine New Federation of Trade Unions, eller New Unions som det blir kalt til daglig. Der møter jeg Sireen Khudari. Hun har hatt et kort opphold i England og snakker engelsk, og skal være tolken min. Sireen forteller sin egen dramatiske historie om da hun for snart to år siden var på vei hjem fra universitetet og ble stoppet og arrestert av israelske soldater.

- Etter fire måneder slapp jeg ut. Da spurte jeg forhørslederne hva jeg hadde gjort. «Det må du svare på», var svaret jeg fikk, forteller hun.

Sireen mener anklagen kan ha bakgrunn i at hun skal ha vært med en slags «venstre-aktivitet».

- Ute av fengselet ble jeg på nytt etterlyst, og etter tre måneder arrestert igjen. Denne gangen satt jeg ei uke i full isolasjon i ei underjordisk celle, fortsetter hun.

Flest kvinner

Det er en hel rekke med kurs for de tillitsvalgte i tekstilarbeiderforbundet, og kursrekka er kommet igang med støtte fra gruppa Workmates Norge - Palestina i Palestinakomiteens faglige utvalg. Gruppa består av fagorganiserte og tillitsvalgte fra mange forbund i Norge. Flere av dem har vært med på Palestinakomiteens faglige studieturer. Lederen er Kjersti Nordby, medlem i Transportarbeiderforbundet.

De fleste kursdeltakerne er kvinner, men også et par menn er med. Etter tradisjonen bærer kvinnene fortsatt hijab. Kurset holdes i møtelokalet til et kvinnesenter i et hus renovert med hjelp fra Sverige. Huset er uten oppvarming, men om dagen er temperaturen behagelig. Det er lite hjelpemidler, men en flip-over og en prosjektor er i bruk. Diskusjonen går livlig, det noteres flittig og gruppediskusjonene oppsummeres med applaus. I pausene er det te, kaffe og kjeks og på slutten av dagen et lite måltid.

Lærestoff fra Norge

På kurset er internasjonal fagbevegelse et av temaene, og til hjelp har de et hefte om norsk fagbevegelses historie utarbeidet av Harald Berntsen og oversatt til arabisk og trykt med hjelp av Workmates. Norsk Folkehjelp, fagbevegelsens hjelpe- og solidaritetsorganisasjon, har sammen med Fagforbundet utgitt mye viktig stoff om forholdene i Palestina og på kurset brukes en liten bok om palestinsk arbeiderlovgivning på arabisk med Folkehjelp-logoen på baksida.

Lyden av skudd?

Når man leser eller hører om Palestina-konflikten hjemme, er det nesten utelukkende konflikten som nevnes.

En ukes tid etter at vi kom nedover hørte vi i et par dager skarpe smell som likna på skudd, og prøvde å forhøre oss om hva det var. Seinere forsto vi at det var fyrverkeri.

En ettermiddag var vi i byen Tulkarem og feira hjemkomsten til en ungdom som hadde vært fengsla av israelerne i 2 år. Hele gata var pynta med flagg. Det var levende musikk og ungguttene og mennene dansa i gata til seine kvelden. Fyrverkeri lyste opp nattehimmelen.

Som det dessverre ennå er vanlig i mange land, holdt kvinnene seg i bakgrunnen, men flere hadde kasta hijaben – et lite tegn på forandring. Lykkelige foreldre, kamerater og venner og hele samfunnet hadde stelt i stand med oppdekning og mat til alle.

Så heldigvis har ikke palestinerne sluttet å feire og glede seg når de har muligheten.