Honduras: Kampen om å få dyrke jord

– Å lede en organisasjon som dette betyr å sette liv i fare. Sånn er det her. Når vi kjemper våre kamper og protesterer betyr det tåregass og tortur, sier Lilian Borjas.

Som lokal leder for bondeorganisasjonen CNTC holdt hun 1. mai-tale i byen El Progreso i Honduras i år.

Men plutselig måtte hun søke dekning i en bil, sammen med Padre Melo, lederen for en annen organisasjon.

Utenfor var det en hissig mann med våpen.

– Jeg og Padre Melo så på hverandre og tenkte. «Nå skjer det. Denne gangen kommer vi til å dø.»

Hun og de rundt henne har fått, og får regelmessig, trusler. Det har blitt skutt mot kontoret deres. Det er heller ikke første gang hun har opplevd våpen i nærheten. Men denne gangen var hun virkelig redd.

Sam Banana-man

Arbeidernes dag er viktig i Honduras. Mange tenker tilbake på United Fruit Company-streiken i 1954.

Det amerikanske selskapet dominerte Honduras politisk og økonomisk fra 1899. Datidens sjef Sam «the Banana Man» Zemmuray og hans operasjoner i Honduras er selve opphavet til begrepet «bananrepublikk». Han var tidlig ute med bestikkelser i landet.

Men han gjorde mer. For å forhindre eiendomsskatter i landet, som blant annet ville angå hans eget selskap, hjalp han til med et kupp av styringsmyndighetene i 1911.

Bananselskapet var heller ingen hyggelig arbeidsgiver. Og det resulterte altså i en streik i 1954, med rundt 100.000 arbeidere involvert. Ifølge Borjas opplevde arbeiderne å bli grovt utnyttet av selskapet.

– De opplevde at et esel hadde mer verdi enn en arbeider.

Våpen

Som en del av 1. mai-markeringen stenges en bro med demonstrasjonstog. Borjas var i gang med sitt budskap til dagens regjering.

Så nærmet en bil med tre ungdommer seg. En av dem ropte ut av vinduet at Borjas må forsvinne.

Hun merket det ikke selv, bak alle bannerne på broa. Men noen i følget hennes så at en i bilen hadde et våpen.

Hennes kompanjonger iverksatte sikkerhetstiltak og omringet henne. De har trent på det.

«De planlegger å drepe deg», sa en.

Stiftelsen ERIC, som den velkjente menneskerettighetsforkjemperen Padre Melo tidligere har ledet, var også på broa for å markere 1. mai.

I tumultene kom ERIC med en bil der Borjas kunne søke tilflukt sammen med Padre Melo.

Det var i det øyeblikket de to tenkte at dette kunne være slutten på deres kamp for menneskerettigheter.

Okkuperer jord

CNTC er en organisasjon for små kooperativer av bønder. Bøndene samarbeider om drift av for eksempel maisåkre.

Et av Honduras problemer er at rike folk har grabbet til seg. Derfor ser bøndene seg nødt til å okkupere tilbake areal for å få mat på bordet. Grupperingen Borjas leder har jobbet på okkupert landskap siden 2013.

Det er farlig. Noen dør i kampen om å få dyrke jord. 21. mai i år ble for eksempel 20 bønder fra en søsterorganisasjon et annet sted i landet massakrert mens de hadde morgengudstjeneste.

Ifølge vitner var gjerningspersonene godt bevæpnede menn som skal ha båret politiuniform.

Området de ble drept i er kjent for både store palmeoljeplantasjer med landinteresse-konflikter mot lokale bønder, og som en transportåre for narko.

Kampen koster

En norsk delegasjon fra Norsk Folkehjelp og EL og IT besøkte CNTC i El Progeso i slutten av juni i år.

CNTC startet møtet med sine norske støttespillere med å lese opp en lang liste navn over falne. Martyrer, kaller de dem. Og deres navn skal ikke glemmes.

I El Progreso sier CTNC at jorda de har tatt tilbake har tilhørt narkobaroner. I 2013 slo de seg ned her med presenninger. Siden da har de overvåket og dyrket jorda, samt fått noen gårdsdyr og noen meget enkle og svært åpne små bygninger.

Delegasjonen møter CNTC-lokalstyret og noen bønder og får høre litt om situasjonen de står i.

Les også: 

– Her er det liv og død

Jeg er ikke redd, sier en, men er redd for å sove. En annen forteller at det har kostet mye å komme dit de er. Noen bønder har gitt opp og forlatt dem. Andre blir. Kampviljen er stor hos de som blir. Vi sloss til siste slutt, sier en.

– We are enemy of the state. State is our enemy, sier en av dem.

Dobbel risiko

Det har begynt å fly droner de ikke kjenner til over åkrene. Det bekymrer. Og truslene hagler. De har blitt skutt etter.

Dessuten har en ny lovendring gitt trøbbel for aksjonister i Honduras generelt. Den ble påstått å være ment for å ta ut gjengene ved å definere dem som terrorister, men ordlyden gjør at også aksjonister kan rammes. Å kjempe for bønders rettigheter kan gi 20 års fengsel, sier en.

– Vi har dobbel risiko. Vi kan risikere å miste friheten vår. Men vi kan også risikere å miste livet, sier Borjas.

Samtidig møter de også problemer fra innsiden av egen organisasjon. Borjas stiller spørsmål ved hvorfor det ikke har blitt holdt landsmøte i moderorganisasjonen på over 20 år.

De kan få drapstrusler innad i egen hovedorganisasjon, forteller hun.

De har også opplevd problemer i egen lokalorganisasjon

Kvinnekamp

Å være kvinnelig leder kan være en kamp i seg selv. Det forekommer alle typer trakassering. Alt fra menn som mener kvinner ikke kan være ledere, til seksuell trakassering. Disse problemene kan kvinner også oppleve i egne hjem.

– Vi kvinner lider til tider, av folk som føler seg truet av oss. Vi lider av ydmykelse og diskriminering. Det er da vi som kvinner må vise mot. Vi er like som menn. Vi har også hammer. Jeg bærer også machete, sier Borjas.

– Hva er det som får deg til å fortsette med dette, hva er din motivasjon og drivkraft?

– Siden jeg sett i miljøet rundt meg og min familie at folk har jobbet som bønder uten å jobbe på sin egen jord. Siden da har jeg hatt som drivkraft å få min egen jord, jobbe for meg selv og å jobbe for at de rundt meg skal få anledning til det samme, sier Borjas.

Også trøbbel innenfra

Morten Bildøy, nestleder i EL og IT Forbundet og en av den lille norske delegasjonen, er imponert over bøndenes kamp.

– Det er ikke pengene som driver dem, men sulten etter å få noe land så de kan leve som bønder og dyrke jorden, sier han.

Han mener det er særlig sterkt at de også må kjempe en kamp innad i egen organisasjon samtidig som de kjemper mot korrupte myndigheter og narkogjenger.

– Det viser seg at CTNC som organisasjon også er korrupt. Det stikker dypt. Det er liksom bare ikke eksternt – det er internt også, sier han.

Ungdomsleder i EL og IT, Ingerid Moe, lot seg bevege av opplesningen av navnene på alle de som har dødd i kampen.

– Det ble en tankevekker, sier hun.

Bildøy påpeker det absurde i at samtidig som alt dette skjer og det er drap og vold og trusler i alle retninger, så holder de organiserte bøndene motet oppe.

– Det er imponerende å se at samtidig som mange av dem lever i frykt med trusler så holder de humøret og kampviljen oppe. De har godt humør og ler og koser seg, sier han.

De-eskalert

Tilbake til 1. mai. Miriam Borjas er altså i en bil med en hissig ung mann med pistol like utenfor. Padre Melo, som satt ved hennes side, jobber også med lokalradiostasjonen Radio Progreso.

Journalister fra radiostasjonen satte seg inn i bilen og gjennomførte et intervju som ble kringkastet.

– Vi fikk formildet over radioen at vi ikke ønsket å skape problemer for noen. At rettighetene vi kjemper for er for alle og til gunst for alle. Men at vi har forståelse for at folk ønsker å komme over broa, sier Borjas.

De hadde funnet ut at ungdommene jobber for noen lokalpolitikere og faktisk kunne være farlige.

– Først så var jeg redd. Jeg er ikke vant til å bli stengt inne på den måten, men etter en time roet jeg med ned, sier Borjas.

De overlevde. De fant ut at ungdommene som hadde truet dem riktignok var i stand til å bruke våpen, men at de først og fremst ville over broa for å komme seg til stranda.

– Så gjorde jeg og Padre Melo opp status og var enige om at vi står sammen og at vi står på videre, sier Borjas.