Norgespris handler om mer enn prisen per kilowattime

Jeg ble forundret over å lese om meg selv i gårsdagens innlegg i Nettverk fra nestlederkandidat Ruben Løyning.

Ifølge han er min eneste løsning for å utløse mer energieffektivisering å øke strømregningen og håpe at husholdningene finner penger selv til å gjøre tiltak.

Deretter lister han opp en rekke punkter fra EL og IT Forbundets handlingsprogram som vi alle er enige om, men fremstiller det som om jeg er uenig i å for eksempel øke offentlige tilskudd til energieffektiviseringstiltak.

Det stemmer selvfølgelig ikke.

Å tillegge andre meninger de ikke har for så å angripe dem er et velkjent triks. Men selv om han har satt seg som mål å erstatte meg som nestleder hadde jeg forventet bedre fra Løyning.

Debatt

Rimelig strøm og energieffektivisering må gå hånd i hånd

La meg derfor benytte anledningen til å klargjøre hva forbundet mener om både Norgespris og tiltak for energieffektivisering, med utgangspunkt i vårt høringssvar til ordningen.

Norgespris kunne vært en toprisordning

I Norge har vi gjennom offentlig eierskap og skattesystemet sørget for at inntektene fra kraftsektoren tilfaller fellesskapet. Dette er grunnsteinen i norsk energipolitikk og gir oss mulighet til å reinvestere kraftverdiene tilbake til samfunnet og menneskene som bor her.

I perioder med høye energipriser vil staten få store ekstrainntekter. At norske innbyggere skal bli fattigere som følge av høye strømpriser er urimelig og vi støtter derfor at staten skal omfordele deler av sine kraftinntekter tilbake direkte til innbyggerne, eierne av kraften.

EL og IT Forbundet støttet innføringen av Norgespris, og mente i høringen at prisen gjerne kunne være lavere enn forslaget på 40 øre pr. kWh, men at forbrukstaket burde settes til maks 3000 kWh i måneden.

På den måten kunne Norgespris fungere som en toprisordning der husholdningenes basisbehov for energi kunne være sikret en rimelig og stabil pris, mens forbruk utover dette måtte kjøpes til markedspris.

I tillegg mente vi at Norgespris kunne kombineres med et flatt fradrag på strømregningen som ikke baseres på strømforbruket i husholdningen.

Slik kunne vi også bruke fellesskapets kraftinntekter til å støtte opp om lavinntektshusholdninger med lavt strømforbruk, som også blir rammet av de andre effektene av at energiprisene i verden er høye: økte matpriser, drivstoffpriser, leiepriser også videre.

Selv med et forbrukstak på 3000 kWh så vi at Norgespris ville ha en effekt på lønnsomheten av energisparing. Vi mente likevel at dette kunne forsvares, men at det måtte følges opp med en forsterket innsats for mer fornybar kraftproduksjon og en styrking av støtteordninger for energisparing, energieffektivisering og lokal energiproduksjon.

I tillegg påpekte vi i høringen at det var viktig med økonomiske ordninger som kan sikre at lavinntektshusholdninger har mulighet til å gjennomføre tiltak for å redusere energibruken.

Regjeringen valgte i stedet å gå for et forbrukstak på 5000 kWh i måneden, og har i årets statsbudsjett foreslått å redusere overføringene til ENOVA, og å avvikle husbankordningen for energisparetiltak i kommunene.

Dette er langt mer alvorlig enn at Norgespris har gått fra 40 til 45 øre.

Manglende energieffektivisering får konsekvenser

Det er stor forskjell på en ordning som dekker 3000 kWh og en som dekker 5000 kWh i måneden.

En husholdning som bruker 3–5000 kWh har langt større muligheter for å redusere sitt eget energiforbruk, og mest sannsynligvis også økonomisk evne til å gjennomføre energisparingstiltak. Derfor ville det vært en god politikk å sørge for at det lønner seg for en husholdning å redusere sitt energiforbruk fra 5000 til 4000 kWh

Jo større gapet mellom Norgespris og markedspris blir, jo større negativ effekt får det på energisparingen. Over tid vil dette gi en merkbar effekt på kraftbalansen. Ikke fordi husholdningene sløser med strøm, men fordi det blir installert færre varmepumper og solcelleanlegg enn det ellers ville blitt.

Strøm er et knapphetsgode som må produseres i samme øyeblikk som det brukes, den kan ikke lagres og man kan bare bruke den en gang. Det betyr at hvis noen skal bruke mer strøm, må noen andre bruke mindre. Konsekvensen av at noen grupper får billigere strøm er at andre må betale mer. Slik fungerer markedssystemet, på godt og vondt.

Uten enda kraftigere tiltak for å få til mer ny strømproduksjon og energisparing vil Norgespris bidra til å presse prisene opp for næringslivet og industrien, som må kjøpe sin strøm i markedet.

Det er også grunn til å tro at et høyere og mindre fleksibelt strømforbruk vil føre til økt behov for nettkapasitet enn ellers, og dermed også økt nettleie for både husholdninger og næringsliv.

Norgespris har både oppsider og nedsider

Som alle andre ordninger har Norgespris på strøm både positive og negative virkninger.

Størst gevinst av ordningen har kraftprodusentene, som får en høyere strømpris i markedet enn ellers, samt husholdninger som bruker mye strøm.

Taperne er bedrifter som jobber med energisparingstiltak og lokal energiproduksjon, samt øvrig næringsliv og industri som får høyere strømpris og nettleie.

Det er en helt grei konklusjon å mene at oppsiden av Norgespris veier opp for nedsidene. Men man må ta med hele regnestykket når man skal vurdere den totale effekten av tiltaket, ikke bare kilowattimeprisen på Norgespris.

Jeg mener det er viktig at vi som forbund synliggjør hvordan Norgespris påvirker næringslivet, og bedriftene der medlemmene våre jobber. At jeg problematiserer noen sider av Norgespris-ordningen er ikke det samme som at jeg vil øke strømregningen til folk.

Å fremstille det slik mener jeg ikke er en redelig måte å drive valgkamp.