Lønnsoppgjøret
NHO-topp forsvarer utskjelt lønnsoppgjør
Norsk Industri høster storm fra sine egne for lønnsoppgjøret.
Lønnsoppgjøret står øverst på dagsordenen når NHO samles torsdag. Stormøtet kan fort arte seg mer som en spissrotgang enn en triumfferd for Harald Solberg.
Han har fått kraftig kritikk fra sine egne. De mener blant annet at oppgjøret er for dyrt.
– Ett eller to år er altfor kort tid til å analysere lønnsdannelsen, sier den administrerende direktøren i Norsk Industri til FriFagbevegelse nå.
Setter rammen for resten
– Jeg mener at lønnsveksten er på vei ned. Det viser tallene. Samtidig kan man mene at lønnsveksten likevel er for høy. Det har jeg full respekt for, legger han til.
Solberg er NHO-fellesskapets mann i frontfaget. Sammen med leder Christian Justnes i Fellesforbundet er det han som har ansvaret for å sette rammen som resten av det organiserte arbeidslivet skal holde seg innenfor.
Årets hovedoppgjør kom i havn 13 timer på overtid i midten av april.
Det var god stemning på Riksmeklerens kontor den søndagsettermiddagen. Storstreik var avverget. Lettelsen var til å ta og føle på.
Kraftig kritikk
Men kritikken fra Solbergs egne i NHO-systemet lot ikke vente på seg. Han hadde gått med på et oppgjør på 4,4 prosents lønnsvekst. Det skal gi arbeidsfolk reallønnsøkning.
Når partene i frontfaget er enige om en lønnsramme, så vil de påfølgende oppgjørene lande på omtrent det samme. Sånn virker den norske modellen for lønnsdannelse - frontfagsmodellen.
Men i år stoppet det ikke der. Solberg gikk også med på Fellesforbundets krav om at de som ikke allerede forskutterer sykepenger til sine ansatte, må begynne å gjøre det.
Reaksjonene og stemningen blant deler av NHOs medlemsbedrifter ble i Dagens Næringsliv karakterisert som «Internt lønnsopprør i NHO».
Almlid: Lønnsrammen for høy
– Lønnsrammen er for høy. Dessuten er de sentrale kronetilleggene svært store, sa NHO-sjef Ole Erik Almlid samme dag som oppgjøret var i havn.
Han hevdet at store sentrale tillegg begrenser handlingsrommet i de lokale forhandlingene. Og utbetaling av sykepenger, foreldrepenger og pleiepenger er myndighetenes ansvar – ikke bedriftenes.
NHO-foreningene Service og Handel og Reiseliv kastet seg på. Bedrifter melder seg ut blant annet med begrunnelse i lønnsoppgjørene, ifølge leder Vegard Einan i NHO Service og Handel.
Senest denne uka gikk NHO-sjefen ut i E24 med ny kritikk av lønnsoppgjørene.
– Vi tror det er behov for å ha litt andre lønnsoppgjør enn vi har hatt bak oss. Vi har jo sagt at det har vært for høye lønnsoppgjør, sa han.
Svak lønnsutvikling
– Til alle som kritiserer lønnsdannelsen frontfaget, vil jeg si at selv om lønnsoppgjørene de siste tre årene har vært høye, er frontfaget også en viktig bidragsyter til ansvarlig lønnsvekst over tid, svarer Solberg.
Solberg er beredt til å forsvare det utskjelte oppgjøret. Ja, de siste tre årene har det vært reallønnsvekst, medgir han. Men ser man lønnsutviklingen i et større tidsperspektiv, er bildet et helt annet.
– Hvis vi ser på 2020-tallet, har vi hatt sju lønnsoppgjør. De fire første ga til sammen ingen reallønnsvekst, påpeker han.
– Når industrien da har noen år med god lønnsomhet, må man også vurdere det i det perspektivet.
Støtte fra ekspertutvalg
Den viktigste fakta- og premissleverandøren før lønnsoppgjørene, Teknisk beregningsutvalg (TBU), peker på det samme: Fra 2015 til 2025 tok inflasjonen så å si alt som var av lønnsvekst.
Når lønnsveksten er lik eller lavere enn prisveksten, vil du ikke få bedre råd selv om du får mer i lønn. Når lønnsveksten er høyere enn prisveksten, får du det som kalles reallønnsvekst.
Det er heller ikke sånn at industrien de siste ti årene har bevilget seg rause lønnsoppgjør på bekostning av resten av arbeidslivet – snarere tvert imot. Solberg peker på tall fra TBU.
– De viser lønnsutviklingen de siste ti årene, med en årlig vekst på 3,3 prosent i industrien. Offentlig sektor og helsesektoren ligger på 3,7 prosent i samme periode, påpeker han.
Andre næringer sliter
Solberg medgir imidlertid at de siste årenes oppgjør har kommet i havn i en situasjon som historisk sett er svært spesiell: Industrien har høy aktivitet i en periode da den norske krona har vært veldig svak.
Det har gitt høy lønnsomhet i denne delen av næringslivet. Og det er den verdiskapingen de ansatte krever sin rettmessige andel av.
Det er «lett å forstå» at det er «ulike synspunkter» på oppgjørene frontfaget har forhandlet fram, ifølge Solberg.
– Andre næringer har store utfordringer, enten det er i tjenestesektoren eller byggenæringen, hvor aktiviteten har falt som en stein. Lønnsoppgjør på de nivåene vi har sett de siste tre årene, oppleves som krevende for mange bransjer. Det tror jeg frontfaget også må merke seg og ta på alvor, sier Solberg.
To lærdommer
Han peker spesielt på to lærdommer han mener man kan trekke ut av lønnsoppgjørene og den opphetede debatten i tiden etter:
Frontfaget må i forhandlingene i større grad se hen til inflasjonsmålet. En lønnsvekst på 4–5 prosent er vanskelig å forene med et inflasjonsmål på 2 prosent, mener han.
– Lønnsveksten bidrar til innenlandsk inflasjon. Det er særlig tydelig i bransjer som har krevende tider. De har ikke noen annen anledning til å hente inn lønnsveksten enn å sette opp prisene i sine markeder. Og det driver inflasjonen opp, sier Solberg.
Offentlige velferdsoppgaver bør ikke inn i tariffavtalene. Det kan ramme organisasjonsgraden på arbeidsgiversiden negativt.
– Hvis tariffavtalene blir så omfattende og medfører så store forpliktelser at det blir en fordel å ikke ha tariffavtale, da er vi på feil vei, sier han.
Frontfaget under press
Både fra LO- og NHO-hold har det i år kommet varsler om at frontfaget er under press. Modellen har tjent norsk arbeidsliv og økonomi godt i årtier. Vi må hegne om den for at den skal overleve, advarer de.
Frontfaget «står støtt i NHO-fellesskapet», understreker Solberg. Han er like fullt enig i at modellen er under press. Grupper i offentlig sektor kritiserer den jevnlig for å gi for lite rom for lønnsvekst som ivaretar særskilte hensyn, mener han.
– I år har vi fått kritikk fra egne rekker. Men jeg opplever at frontfagsmodellen som sådan er godt forankret, godt utredet og godt fundert. Den er i tråd med lønnsdannelsen i våre naboland.
– Samtidig er det viktig å erkjenne at frontfaget eksisterer i et samspill. Hvis det samspillet ikke bærer, vil heller ikke frontfagsmodellen stå seg, sier Solberg.
Avhengig av legitimitet
Samspillet han sikter til, er det som foregår mellom industrien og andre bransjer – industriens overenskomster og etterfølgende overenskomster.
Frontfaget legger føringer for resten av arbeidslivet. Oppgjør etter oppgjør lander på samme lønnsramme som partene i frontfaget peker på. Det har vært en nær sagt ubrutt tradisjon siden den koordinerte lønnsdannelsen ble idealet mot slutten av 1960-tallet.
Når alle er tro mot modellen, sørger den for mildere konkurranse mellom ulike næringer og sektorer om arbeidskraften. Og de fryktede lønns- og prisspiralene – der ukontrollert lønnsvekst skyver prisene oppover, noe som utløser enda høyere fart i lønnsveksten – uteblir.
– Vi har ikke et frontfag uten legitimitet i de etterfølgende fagene. Når vi får tydelig kritikk fordi andre bransjer mener at vi ikke balanserer, er det noe vi må ta på alvor, sier Solberg.